Kapittel 1:
FRA APOSTLENE TIL AUGUSTIN
Stikkord:
Misjon
Martyrium
Modning
"Foreløpig har jeg gått fram på følgende måte overfor dem som ble angitt for meg som kristne. Hvis de tilstod, så spurte jeg dem for annen og tredje gang idet jeg truet dem med dødsstraff. Fastholdt de, befalte jeg at de skulle føres til retterstedet. Jeg har nemlig ikke vært i tvil om at, hva det nå enn var de tilstod, deres hardnakkethet og ubøyelige tross sannelig burde straffes. Det var noen andre som viste et lignende vanvidd, men da de var romerske borgere, lot jeg dem føre til protokolls for å sende dem til Roma".
Brev fra stattholderen Plinius d.y. til keiser Trajan år 112.
KONTEKST
Den kristne kirke trådte fram i en periode som var preget av store verdensriker (Kina, India, Persia). Kirkens arena ble Romerriket, et imperium som var så omfattende at kirken kunne drive misjon i alle retninger innenfor dets grenser, ikke bare rundt Middelhavet, men langt nordover i Europa. Romerriket garanterte også en viss grad av fred (pax romana) og rettsikkerhet for innbyggerne. Veinettet ble utbygd for transport av varer og tropper. Språklig lå det til rette for utbredelse av troen, i og med at gresk og latin var dominerende språk i imperiet. Religiøst var Romerriket mangfoldig. Gresk og romersk mytologi hadde konkurranse fra persiske og egyptiske mysteriereligioner. Jødedommen var representert i de fleste store byene, og det gjorde monoteismen kjent. Allerede i det 2. århundret skrev en biskop (Melito i Lilleasia) om det romerske imperiet som en del av Guds forberedelse for kirkens vekst, en vekst som startet med hendelser som er fortalt i Apostlenes gjerninger (Apg).
MISJON
Den oppstandne Jesus Kristus fortalte sine venner at de skulle være vitner "i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender". Det gikk slik han hadde sagt. Fra Jerusalem spredte det kristne budskapet seg ut i stadig større ringer. Allerede i Apg ser vi framveksten av menigheter i de store byene, f eks Damaskus (kap 9), Antiokia (kap 11) og Korint (kap 18). I vest ble Roma (jf Romerbrevet) en "kirkelig hovedstad". I sør erobret kirken Alexandria, og derfra kom etter hvert mange ledende teologer, som Clemens, Origenes, Arius og Athanasius. Snart dominerte kristendommen Nord-Afrika, men vant innpass også sørover. På 300-tallet finner vi en sterk kirke i områder som Etiopia og Sør-Sudan (Nubia).
Men misjonen førte også kirken mot øst. Den syriske byen Edessa ble utgangspunktet for en misjonerende kirke som i årenes løp etablerte en kristen kirke tvers gjennom Asia, til Kina. Apostelen Thomas regnes som pioneren i misjonen i Asia, spesielt India.
Omlag år 180 ble den store teologen Ireneus biskop i Lyon, noe som viser hvor raskt kristendommen fikk solid fotfeste i vest. Keltiske områder ble kristnet så tidlig at mange mener at misjonærene må ha kommet direkte fra det indre middelhavsområdet, men det er usikkert.
MARTYRIUM
Den kristne kirken fikk tidlig oppleve forfølgelser. I Apg (kap 7-8) kan vi lese at jødefolkets ledere var hardhendte. Herskerne i Romerriket var til å begynne med mer tolerante, i alle fall så lenge de så på de kristne som en del av jødedommen (jf. Apg 18,12ff). Etter som kirken vokste, ble myndighetene mer på vakt.
Den første martyrperioden er knyttet til Roma og til keisar Nero (54-68). Under keiser Trajan (98-117) hører vi om fengsling og henrettelse av kristne i Lilleasia. En brevveksling mellom Trajan og stattholderen Plinius d.y gir mange opplysninger om dette.
Den mest kjente av martyrene fra denne tiden, biskop Polykarp, ble brent på bålet omkring år 155, under keiser Antoninus Pius (138-161). Se http://www.katolsk.no/biografi/polykarp.htm. En fortelling om en kvinnelig martyr finner du her: http://www.katolsk.no/biografi/perpetua.htm
Den neste keiseren, Markus Aurelius (161-180) drev med utrenskninger, særlig vestover i Gallia. De mest systematiske forfølgelsene kom likevel under keiserne Decius (249-251) og Diokletian (284-305).
I år 311 kunngjorde keiser Galerius (305-311) et toleranseedikt som gjorde slutt på forfølgelsene og allerede to år seinere ble kristendommen likestilt med de andre religionene, under keiser Konstantin (306-337)
Katakombene utgjør et særegent innslag i kristendommens historie fra denne tiden. Den som er interessert kan studere dem på denne adressen: http://www.catacombe.roma.it/en/presenta.html
MODNING
Den kristne kirken måtte i denne perioden ta et oppgjør med mange elementer (gnostisismen, Markion, montanismen) som ble opplevd som en trussel mot kirkens grunnlag og enhet. Dette ble gjort særlig ved at man slo fast for alle tider hva som hører med til den kristne Bibelen (kànondannelsen), men også ved utformingen av oldkirkelige bekjennelser (den nikenske, den athanasianske og den apostoliske). Kirkemøtet i Nikea (325) ble avgjørende i så måte.
Kànondannelsen
Kirken overtok Det gamle testamente fra jødene. Men det måtte en prosess til for å avgjøre hva som skulle være med i Det nye testamente. De viktigste kriteriene var:
1. Skriftene måtte vere apostoliske
2. De måtte være i bruk i menigheter som var grunnlagt av en apostel
Trosbekjennelse
Trosbekjennelsene slår fast at kristen tro er trinitarisk; samfunnet med Gud er samfunn med Faderen, gjennom Sønnen, ved Den hellige Ånd. Sønnen, Jesus Kristus, er sann Gud og sant menneske.
Teologi
Oldkirken "produserte" en rekke teologer som har preget den kristne kirken til alle tider. Noen av disse skrev primært for å forsvare kirkens tro mot innvendingene som kom, og de kalles gjerne apologetene. Andre bidro først og fremst til å samle kirken om felles uttrykk for den kristne tro, både i liturgi, diktning og i systematisk framstilling av troen. Blant disse kirkefedrene har Augustin fått en særstilling. Han levde fra 354 til 430 og etter et omflakkende liv endte han som biskop i Hippo. Hans teologiske arbeider kretset om tema som synd/nåde, viljens frihet og om forholdet mellom kirken og statsmakten. Som kirkeleder kom han til at det var øvrighetens plikt å forsvare kirkens enhet, og oppfordret derfor keiseren til å bruke makt mot kristne som brøt ut. Dette ble en katastrofe for kirken i Nord-Afrika, jf. donatistene. Med dette legitimerte han også mellomalderens maktpolitikk overfor vranglærere, se kjettere. Et viktig redskap ble inkvisisjonen. Etter denne tid er det svært problematisk å snakke om vranglærere. Svært ofte handler det om kristne etniske eller kulturelle minoriteter som ble oppfattet som en religiøs og politisk trussel. Eksempel: Jan Hus og bøhmerne.