Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

En enkel verden

I forbindelse med tilspissingen av konflikten mellom islam og vesten, er behovet for nøktern informasjon økende. For hvordan kan en religion være i konflikt med den rike delen av verden? Det er ett av de mange spørsmålene Thomas Hylland Eriksen ser på i Bak fiendebildet.

Thomas Hylland Eriksen:
Bak fiendebildet. Islam og verden etter 11. september
Cappelen (2001)

Det gjensidige fiendebildet har en lang historie, og kyniske ledere på begge sider bruker dette i sin kamp for oppslutning og legitimering av makt. Forfatteren slår fast at fiendebildet sjelden bygger på ren løgn, men at bildet alltid er en grov parodi. Parallellene til kampen for og mot kommunismen er derfor slående.

Hylland Eriksen står fast på sin kritikk av USAs bombing av Afghanistan, uten å forsvare motparten. Han skriver at det fremdeles kanskje finnes romantiske sosialister som forveksler de militante islamske nettverkene med organisasjoner som arbeider for en mer rettferdig verden, mens islamistene selv snakker mer om anerkjennelse og respekt. Bakgrunnen for bin Ladens hat mot USA settes opp i tre punkter:
1. USAs militære tilstedeværelse i Saudi Arabia, profetens hjemland
2. de dødelige sanksjonene mot Irak, og
3. støtten til Israels brutale behandling av palestinerne.

Like fiender
Som mange andre fiender som prøver å bekjempe hverandre, blir de mer og mer like. I tillegg blir egen fortreffelighet bekreftet i konfrontasjonen med mennesker som man oppfatter som mindreverdige. Hylland Eriksen viser til at også i Norge har Fremskrittspartiet og deres medløpere satset maksimalt på et verdensbilde hvor "kultur" er årsak til handlinger og samlede karaktertrekk. Og han skriver at "militant politisk islam har mer felles med europeisk nynazisme enn med forsøkene på å skape en felles europeisk identitet".

Ett av de vanlige ankepunktene mot vesten er den dominerende individualismen. Forfatteren viser til at det later til å være enighet om at en sentral ideologisk konflikt går mellom en demokratisk tenkemåte basert på prinsippet om individuelle menneskerettigheter og en tenkemåte der kulturelle fellesskap fremstår som garantist for politisk legitimitet. Videre skriver han at det er gode grunner til å erkjenne at individualismen ikke har lykkes i å løse klodens akutte politiske problemer, men at de har bidratt til å skape dem.

Norske akademikeres svar på Ole Gunnar Solskjær skyter raskt, der andre tviler. Og begge treffer som regel blink. Hylland Eriksen pakker ikke inn budskapet i fremmedord og forbehold, i frykt for å bli avslørt eller å møte motargumenter. Han har såpass kontroll på sine tanker at han kan kalle en spade for en spade.

Repeterende oppgulp
Som vanlig presenterer Hylland Eriksen klare og konsise meninger og lett tilgjengelig informasjon. Men dermed forsvinner enkelte nyanser, og misunnelige kritikere mumler noe om liten akademisk troverdighet og lite gjennomtenkt rikssynsing. Dette er et repeterende oppgulp fra folk som selv ikke klarer - eller tør - å sette et aldri så lite preg på samfunnsdebatten.

Men nettopp ved denne klare og ryddige måten å fremstille samfunnsproblemer på, kan desto flere forholde seg til det Hylland Eriksen skriver. Dette stimulerer til samfunnsengasjement og saklig debatt. Og det er vel kanskje ikke så dumt?

Sleivspark
I første setning av forordet er forfatteren ganske sleivete og for generell: "Verden ble et kaldere og mer utrygt sted etter 11. september", skriver han som en slags intro til boken, uten at utsagnet blir nærmere begrunnet.

Hylland Eriksen hopper også bukk over spørsmål om hvem som var hjernen bak fjorårets terror i USA. Dermed kan vi få inntrykk av at han støtter USAs teori om at bin Laden satt i en bortgjemt fjellhule og ledet historiens mest spektakulære terroraksjon. Dette er nettopp den beste fortellingen, hvis man ønsker å bygge opp om fiendebildet forfatteren selv ønsker å dempe.

Velskrevet kritikk
Boken som omtales her er en utvidet og oppdatert utgave av Det nye fiendebildet, som kom ut 1995. Denne nye utgaven starter med en analyse av situasjonen etter 11. september 2001. Videre tar forfatteren oss med tilbake til Gulfkrigen og Rushdie-saken, før han ser på de historiske skillelinjene mellom vesten og den islamske verden. Innvandrerdebatt, den politiske islams årsaker og en sterk og ryddig kritikk av Samuel Huntingtons sagnomsuste artikkel The Clash of Civilisations? får også plass i den velskrevne boken på 186 sider.

Thomas Hylland Eriksen oppfordrer vesten til større forståelse og respekt for islam og deres tilhengere. Han viser til at fundamentalistene på begge sider blir mer og mer like hverandre, i deres kamp for å bekjempe hverandre

Forfatterens hovedbudskap er dialog, respekt og forståelse. Og han avslutter med at det regnes som god takt og tone for den sterkeste å komme med de første innrømmelsene.

Løp og kjøp!
Vi trenger flere som Hylland Eriksen, som tør å ta med seg sine tanker ut av kontoret og ut i resten av verden. Hvis Samora hadde hatt terninger liggende i sitt arsenal, hadde de falt ned på seks etter å ha lest denne boken. Så, Jan Petersen, Thorbjørn Jagland, Knut Olsen og alle dere andre: løp og kjøp!

Denne anmeldelsen ble trykt i Samora nr. 2 - 2002 og finnes også på nettsidene til Antirasistisk Senter