|
Forfatterne av
Jordens tilstand 2002 etterlyser en global krig mot fattigdom, mot
forurensning, for miljøet og for bærekraftig utvikling. De ønsker
en krig som kan føres med den samme besluttsomheten som krigen mot
terrorisme og som kan samle hele verden i kampen mot klodens
viktigste utfordringer.
Helt siden 1984 har Worldwatch Institute gitt ut årlige bøker om
jordens tilstand. Årets utgave fokuserer på utfordringene og
problemstillingene som vil bli berørt under FNs toppmøte om miljø
og utvikling i september i år. Dette møtet blir kalt Rio+10, da
det er ti år siden verdens toppledere var samlet i Rio de Janeiro
for å finne frem til hvordan Verden samlet kunne arbeide for en mer
bærekraftig utvikling.
Det var enighet om en rekke gode intensjoner på møtet i Rio de
Janeiro for ti år siden. Men, som FNs generalsekretær Kofi Annan
selv skriver i forordet til Jordens tilstand 2002, kan ikke det nye
toppmøtet konkludere med annet enn at ”det er et gap mellom målsetningene
og løftene som ble fremsatt i Rio og den daglige realiteten i både
rike og fattige nasjoner.”
Et første steg
Der sentrale norske NGOer har sviktet sine forpliktelser, fungerer
Jordens tilstand 2002 som en innledende skisse til noen av de mange
temaene som diskuteres foran og under møtet i Johannesburg. For
etternølere, som likevel har tenkt seg til Jo´burg, kan denne
boken derfor være et første steg til bedre innsikt i debatten
rundt bærekraftig utvikling.
Kapitlene i boken fokuserer på henholdsvis klima, jordbruk,
giftutslipp, turisme, befolkningsspørsmål, forholdet mellom
ressurser og undertrykking og til slutt en diskusjon om ”Et nytt
globalt styresett”.
Ut på tur
Kapittelet om turisme er sannsynligvis det mest interessante for
mange lesere. Her finner vi en åpen diskusjon om fordeler og
ulemper ved at masse hvitinger reiser verden rundt og legger igjen både
dollar og (åndelig og materielt) søppel, som lokalbefolkningen
blir tvunget til å forholde seg til.
I følge World Travel & Tourism Council står reiser og turisme
for elleve prosent av brutto verdensprodukt. Målt på denne måten
er dette verdens største industri. Et omfattende overslag viser at
turistnæringen har skapt åtte prosent av sysselsettingen i verden
– én av tolv arbeidsplasser. Sjekk derfor ut http://www.ecotourism.org/
før du planlegger neste eksotiske reise!
Årets bok fra Worldwatch Institute er mer handlingsrettet og
optimistisk enn på lenge. Dette skyldes sannsynligvis at
instituttets grunnlegger og første president, Lester Brown, har
forlatt skuta. Dette er mannen som sa at han ville skremme verden
til miljøengasjement!
Browns avgang bekrefter vanlig organisasjonslære om at
initiativtagere som føler et eierskap til organisasjoner, etter
noen år bør overlate organisasjonen til andre. Dette er som regel
den eneste måten å gi rom videreutvikling organisasjonen.
Et nytt syn
Dette er tydeligst i kapittelet om befolkningsspørsmål. Lester
Brown har hele tiden stått for en utpreget pessimisme, med
skremmende fremtidsvisjoner og katastrofetenkning. Derfor er det
litt artig å se at årets kapittel har fått navnet ”Et nytt syn
på befolkning og et bedre liv”. Her har nemlig Worldwatch
Institute gått vekk fra Browns dommedagsprofetier og kommet nærmere
det gjengse synet på befolkningsutviklingen.
I dette kapittelet blir de mange gode ideene og initiativene fra FNs
befolknings- og utviklingskonferanse i Kairo i 1994 nå endelig
omfavnet. Fokuset er nå mer på alle menneskers rett til et verdig
liv – ikke at de med sin blotte eksistens representerer et
problem. I forhold til reproduktiv helse og familieplanlegging, er
fokus satt på kvinners rett til å velge om de skal få barn. Dette
blir også satt i sammenheng med kvinners rett til utdannelse –
bra!
Den nye presidenten, Christopher Flavin, har imidlertid en kraftig
skivebom allerede i innledningen av boken. Har påstår han at Sør-Afrika,
som arrangør av Rio+10, ”er i ferd med å finne løsninger på
dypt forankrede sosiale og miljømessige problemer”. Her er nok mr.
Flavin altfor optimistisk! Han har kanskje noen tall som viser en
slik tendens. Men Worldwatch Institute har lenge nettopp blitt
kritisert for sitt selektive utvalg av statistikk og data – for å
tilpasse sine teorier.
Forenklinger
Forenklinger som å skille antall dødsfall på grunn av henholdsvis
hiv/aids og tuberkulose er også ganske avslørende. Et slikt skille
er faktisk umulig da det er hvert tredje dødsfall i forbindelse med
aids, er tuberkulose den egentlige dødsårsaken.
Boken fungerer best når det trekkes frem eksempler på gode
(lokale) løsninger til etterfølgelse andre steder. Og fokuset på
samarbeid og dialog – inkludert det mektige næringslivet –
burde også kunne gi norske organisasjoner noen nye tanker og ideer.
Bokens iøynefallende svakeste punkt, er den tydelige vinklingen som
sikter mot et nord-amerikanske publikum. Angrepene på USA den
11.september blir nevnt ofte, uten at disse episodene blir forsøkt
dempet – snarere tvert i mot, med beskrivelser som ”tragedier av
denne størrelsesorden”.
Det er lett å glemme at USAs reaksjoner på angrepene er i ferd med
å overgå selve angrepet mange ganger, når man tenker på lidelser
og antall drepte personer. Men det er kanskje for farlig å nevne i
en bok som blir gitt ut i det selvgode, patriotiske USA? Det blir
nesten komisk når det i boken blir oppfordret til samme kamp for bærekraftig
utvikling som ”den én-sporede målbevissthet som kjennetegner
kampen mot terrorismen”.
Sterk kritikk av WTO og IMF, samt USAs egenrådige spill i miljøpolitikken
overveier imidlertid noe av denne sentreringen, selv om en
organisasjon som Atac ikke er nevnt med et eneste ord.
I sum er dette en leseverdig bok, i mangel av noe bedre norske
alternativer. Men se opp for slurv og unøyaktig statistikk!
Denne anmeldelsen finnes også på
Global.no, i
Samora nr. 2 - 2002 og på Antirasistisk
Senter sine nettsider |