Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Kritisk lys på norsk utenrikspolitikk

Terje Tvedt retter et kritisk søkelys på debatten om hvordan Norge bør forholde seg til resten av verden. Hans analyse er viktig, mens hans konklusjoner er til tider for enkle og spissformulerte.

Terje Tvedt: Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen 
Gyldendal Akademisk (2003)
355 sider

Med oppdrag fra Makt- og demokratiutredningen har professor Terje Tvedt godt løs på det han kaller det norske godhetsregimet – det vil si den norske modellen for freds- og utviklingsarbeid.

De sterke båndene innenfor ”tidens største kommunikasjonsprosjekt” har, etter Tvedts mening, skapt en moralsk og ukritisk oppslutning om norsk bistand. Forfatteren kaller derfor det norske sørpolitiske prosjektet for et ”nasjonalt danningsprosjekt”.

Dette danningsprosjektet har gitt ”sørpolitikkens representanter (…) en spesiell moralsk autoritet”, da gapet mellom rike og fattige i verden har, i følge Tvedt, blitt en av de moralske problemene som får mest oppmerksomhet i Norge. Denne ”moralske autoriteten” kan i følge forfatteren føre til ”bedervede beslutninger (de gode alternativene blir ikke valgt, fordi noen har interesse av de dårlige)”.

Det er ikke den norske bistanden Tvedt vil til livs, men han ønsker å fokusere på hvordan politikken blir utformet, hvem som har makt til å definere hva som er riktig politikk og hvorfor det er et ønske om å bruke såpass mange millioner på bistand.

Det som kanskje har provosert flest i denne boken, er Tvedts påstand om at de frivillige organisasjonenes historie er ”en fortelling om hvordan perifere politiske aktører har inntatt sentrum av det sørpolitiske system. (…) de representerer ikke det sivile samfunn, de kan ikke som gruppe karakteriseres som demokratiets fanebærere, og utgjør heller ingen sosial bevegelse i noen akseptabel forstand av ordet”.

Videre skriver Tvedt at organisasjonsledelsene (hvem nå det er?) ”vet at den politiske ledelsen og UD feilinformerer Stortinget og befolkningen om hva sørpolitikken har oppnådd og oppnår (i begge retninger). UD og NORAD vet at organisasjonene ikke rapporterer om alle sine fadeser, om korrupsjon i samarbeidsorganisasjonene, om brudd på målsetninger og lignende, som organisasjonene vet at NORAD/UD ikke rapporterer om sine (som jo også er organisasjonenes). Alle aktørene har nok på hverandre til å ødelegge for den andre, men gjør det ikke, fordi det innebærer en risiko for å ødelegge for seg selv.”

Tvedt beskylder også forskningsmiljøene og journalister for å være servile støttespillere for bistandsbransjen, isteden for at de oppfyller sitt samfunnsoppdrag som kritiske observatører. Mens kritikken av organisasjonene har fått en del oppmerksomhet, har kritikken av journalister typisk nok blitt forbigått i stillhet i mediene.

Boken åpner meget lovende når Tvedt forteller hva han skal se på. Men i jakten på en klar konklusjon blir det stadig tværing på bistandsmiljøets korrupsjonsaktige tendenser. Tvedt trekker hele tiden mot en retning og konklusjon om en samlet bolk av bistandsfolk som først og fremst er ute etter å mele sin egen kake.

Tvedt skjærer hele bistandsmiljøet over en  kam, men alle som her arbeidet innenfor disse miljøene vet hvor mye uenighet og debatt det er omkring bistandsspørsmål. Han skiller heller ikke mellom de store pengemaskinene og de små systemkritiske organisasjonene.

Tvedt beskylder indirekte alle dagens organisasjoner for å være underlagt statens politikk når han skriver at ”Staten stilte fra første stund krav om at organisasjoner som ville ha penger av staten også måtte underkaste seg statens politikk (…)”, uten noen forbehold om at dette kan ha forandret seg i utviklingen av den norske organisasjonsfloraen. At norske organisasjoner er ”forpliktet til å drive informasjonsarbeid til støtte for den [offisielle norske] sørpolitikken” blir gjentatt gang på gang, uten at Tvedt tar sjansen på å si dette direkte.

Tvedt er også litt for kjapp i svingene når han beskriver den norske handlingsplanen ”for utvikling av alle andre land i verden” som ”konsensusfundert”. Videre at ”det faktum at bistandssystemets deltakere i usedvanlig grad har vært enige om prosjektets erklærte verdier, rasjonale retning. Her overser han både kritikken fra de frivillige organisasjonene på den ene siden og UDs realpolitiske mål på den andre siden – hvor størstedelen av bistanden blir forsøkt plassert et sted mellom disse motpolene.

Til tross for mange spissformuleringer og generelle konklusjoner, er Tvedt (som vanlig) en mann det er verdt å lytte til. Spesielt det første kapittelet bør være interessant for dem som ønsker et analyse- og begrepsverk og historisk bakgrunn til å komme videre i debatten om norsk bistand og det norske bistandssystemet. Det er her i kapittel 1 Tvedt setter opp spørsmålene ved hvordan bistands-Norge fungerer, men utover i boken kommer det dessverre alt for mange tendensiøse svar!

Denne anmeldelsen finnes også på Global.no