|
Fire år etter den
første utgaven, har sentrale norske forskere oppdatert sine
kapitler om biologisk mangfold, befolkningsspørsmål,
klimaproblematikk, handelspolitikk og kvinnespørsmål i et miljø-
og utviklingsperspektiv. Samtlige kapitler presenterer grunnleggende
kunnskap på en populær og tilgjengelig måte.
Det går som en rød tråd gjennom boken at vi bør ha en større
ydmykhet i forhold til forskjeller mellom ulike regioner og samfunn.
Det er en gjengs enighet om at vi ikke kan finne en standardløsning
for alle verdens land, uten å ta hensyn til lokale forskjeller.
For å avsløre de egentlige målsetningen med disse generelle løsningen,
har flere av forfatterne i den nye utgaven benyttet seg av
diskursanalyse. Dette er, (for)enkelt sagt, å rette et kritisk
blikk på selve miljø- og utviklingsdebatten: Hvem styrer debatten?
Hva er utgangspunktet og målsetningen med diskusjonen? Og hvem
legger premissene for debatten?
Svaret er ganske klart: Vesten ønsker å skape verden i sitt bilde!
I det eneste helt nye kapittelet i boken retter Benedicte Bull (fra
Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo) et kritisk
søkelys på debatten rundt utviklingsteoriene. Hun skriver at
forskere og andre teoretikere systematiserer og kategoriserer
virkeligheten og skaper en forståelse av verden som fortrenger
andre måter å se virkeligheten på. Bull mener derfor at de
konstruerer en sannhet som har som formål ”å styrke posisjonen
til den dominerende statsmakten og kapitalismens kjerneområder”.
Men det er håp! I de nye, såkalte post-utviklingsteoriene er det
en svekket tro på statens evne til å skape utvikling, og en
sterkere tro på hvordan individer, sosiale bevegelser og andre
grupper i de fattige landene kan påvirke sine egne livsforhold.
Dette har, paradoksalt nok, mye til felles med de nyliberale
teoriene, som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet lenge
har vært ivrige talsmenn for. Men til forskjell fra
post-utviklingsteoriene ønsket de nevnte institusjoner å tre en
generell oppskrift ned over ørene på Nicaragua i vest, Nigeria i sør
og Nepal i øst – hvor de fortsatt peilet seg ut i verden fra de
gamle kolonimakter ståsted!
Bulls kapittel erstatter professorene Helge Hveem og Erik Reinert
sitt grundige, men nokså omstendelige kapittel om
”Utviklingsideenes utvikling”. Mens de nevnte herrers
fremstilling bærer sterkt preg av å være skrevet i en
tradisjonell akademisk stil myntet på grunnfagsstudenter, er Bull
fra første anslag i en frisk dialog med aktuelle politiske
problemstillinger.
Morten Bøås (SUM) og Audun Ruud (SUM/ProSus) forholder seg også
til den aktuelle politiske debatten i kapittelet om internasjonal
handel og forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Bøås/Ruud skriver blant annet at det er umulig å uttale seg på
et generelt grunnlag om økt handel har en negativ innvirkning på
miljøet. De hevder i så måte at handelsliberalisering skaper en
økende grad av gjensidig avhengighet i det internasjonale systemet,
”og det innebærer at handel- og miljødebatten nødvendigvis også
blir en debatt om forutsetningene for internasjonalt samarbeid.”
Med unntak av dette kapittelet om WTO/handel er det få
overraskelser og lite som kan provosere dem som arbeider med miljø-
og utviklingsspørsmål. Boken inneholder likevel mye kritikk av
dagens politikk – en kritikk som imidlertid ofte deles av dem som
selv er ansvarlige for den samme politikken! Det siste blir i disse
dager tydeliggjort av utviklingsminister Børge Brendes valfart fra
miljøvern på hjemmebane til internasjonale miljø- og
utviklingsforhandlinger i Sør-Afrika.
Omtale av resultatene fra disse siste viktige internasjonale
forhandlingene er dessverre ikke med i denne boken, da forfatterne
tydeligvis har gitt fra seg sitt manus før verdens statsledere
samlet seg i Johannesburg i begynnelsen av september. Men likevel,
denne boken inneholder flust av gode og velbegrunnede argumenter for
hvordan vi kan skape en bedre verden for flertallet av klodens
befolkning.
Denne anmeldelsen finner også på
Global.no
|
