Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Journalistikk og folkeskikk

Terje Rasmussen går bak den umiddelbare diskusjonen rundt etikken i mediene og ser på grunnlaget og bakgrunnen for debatten. Han ser på hvordan medias etiske retningslinjer har løsrevet seg fra samfunnets felles normer og skapt egne definisjoner for hva som er riktig og galt. Medieetikk har dermed blitt en intern sak for medieorganisasjoner og deres journalister.

Rasmussen skriver at i utviklingen av journalistikken fra midten av 1800-årene til i dag er etikk anvendt som antenne på medienes vei til å bli et selvdrevet system, adskilt fra andre samfunnssektorer. Denne utviklingen har manifestert seg i Vær varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten, Redaktørplakaten, Pressens faglige utvalg (PFU) og interne redaksjonelle regler.

Dermed har medieetikken også utviklet seg til en ressurs for mediene selv, ved at de kan vise til at journalistikken baserer seg på sømmelighet og det usømmelige som fra tid til annen dukker opp, tross alt er avvik. Og spørsmål som mange vil vurdere som moralske, behandles i stedet som faglige eller formelle spørsmål, med utgangspunkt i regler som mediene selv har vært med på å utvikle.

Mellom journalistikk og folkeskikk
Rasmussen skriver at journalistfagets profesjonalisering har fordret en tydelig etikk i journalistikkens umiddelbare nærhet, men etikken har ikke blitt fullt integrert i journalistikken. Dermed har ikke faget har blitt lammet av å måtte integrere godheten fullt så tett i sin virksomhet. Journalistene kan rendyrke egne journalistiske kriterier for hva som er vesentlig informasjon, og hvordan den bør presenteres, uten alltid å ta hensyn til allmennmoral og etikk. Presseskikken er dermed et profesjonstiltak som har ryddet seg et rom mellom fag og allmennmoral, mellom journalistikk og folkeskikk.

Journalistikkens moralnormer har også blitt utviklet ved siden av den faglige og tekniske kompetansen i mediene. Ikke sjelden kolliderer de to formene for normer. Journalistens ubehag ved for eksempel å eksponere kjentfolks privatliv betraktes som et hinder for nødvendig journalistisk handling. Strengt tatt legger dermed etikken byrder på journalistikkens kortsiktige gjerning, men kan på lengre sikt ivareta deres aktverdighet. Og samtidig kan journalisten lettes for moralsk ansvar, så lenge de formelle reglene ikke brytes.

Ved at den faglige og tekniske kompetansen og etikken har bidratt til å styrke journalistikkens og medienes uavhengighet, kan de gå sine egne veier, til tross av at mediene tilbyr sine tjenester for hele befolkningen

Likegyldige og selvsentrerte
Med dette utgangspunktet etterspør Rasmussen en journalistikk som er interessert i sak og utviklingslinjer. En journalistikk som har mot til å skape seg et publikum som også er interessert i nettopp sak og utviklingslinjer. Han etterlyser en journalistikk som ikke tvinger leserne til å oppfatte seg som mer likegyldige og selvsentrerte enn de er og som våger å skjelne mellom det vesentlige og uvesentlige uten å benytte leserne som gissel.

Rasmussen viser til at den offentlige interessen ikke lar seg fange med leser- og seermålinger. Den offentlige interessen retter seg nemlig mot både innholdet i offentlige debatter og mot publikum som kommuniserer i en demokratisk helhet. Et velfungerende demokrati trenger relevant og etterrettelig informasjon og en meningsfull dialog om forhold i samfunn og politikk.

Politikere, forskere og andre prøver stadig å innvirke på journalistikkens premisser. I noen grad lykkes de å få en hånd på journalistikkens dagsorden, men nesten aldri på hvilke kriterier som skal gjelde i utvalget og utformingen av nyheter og andre journalistiske produkter. 

Anti-politisk
I den grad mediene har et program, hevder Rasmussen at det er ikke-politisk, tidvis anti-politisk. Mediene tar parti for hjemmesitterne, for dem som har mistet tillitten til politikere, for den som er ofre for politisk byråkrati og vanstyre. Journalistikken har blitt mer homogen, mer styrt av hverandres dagsorden, mer orientert mot et forestilt publikum.

Rasmussen skriver at journalistikken er et utpreget moderne fenomen, ved at de ikke flyter på tradisjons og dogmenes autoritet. Et annet sted skriver han imidlertid at den virkelige dogmatikk finner vi i medienes homogene journalistikk, i den kontinuerlige indre læringsprosess som gjør at oppslag på oppslag bygges opp til en ensrettet og liksom-kritisk strøm. Rasmussen viser til at det gjelder å presentere en enkel, personifisert, overraskende, tilspisset virkelighet – kjente grep som gjentas i det uendelige.

Her gjør han, som mange andre mediekritikere, en forenkling ved plassere hele den norske medieverden i en bås. Selv om vi finner igjen de samme produksjonsteknikkene, er det stor forskjell på hvordan VG, Dagbladet, TV2 og sentrale deler av NRK-Fjernsynet på den ene siden og Dag og Tid, NRK-P2, Morgenbladet og herværende avis på andre siden presenterer virkeligheten.

Rasmussen skriver også at folk flest stiller flere spørsmål om medienes dekning enn tidligere og det er utviklet en voksende kritisk bevissthet blant leserne. Men når er tidligere? Sammenligner han for eksempel med partiavisenes tid på 1960-tallet? Da visste jo folk med sikkerhet at avisene hadde en politisk vinkling, og var dermed sannsynligvis mer kritisk til det de leste. Og hvordan har han målt kritisk bevissthet?

Tro på mennesket
Men Rasmussen har sterke tro på det moderne, refleksive mennesket. Han hevder at vi i dag ikke har generelt sterke verdier som hjelper oss i livet, men kun individuell og institusjonell refleksjon.

Dermed legger Rasmussen seg tett opp til moderne samfunnsvitere som Anthony Giddens og Ulrich Beck optimistiske tanker om det moderne refleksive menneske. Men jeg er redd dette først og fremst er en beskrivelse av folk med lang universitetsutdannelse, som innehar stillinger eller verv som fortsatt krever refleksjon. Flertallet lever nok fortsatt et liv hvor refleksjon og lange tankebaner ikke nødvendigvis gir det største kicket. Daglig doser av tabloidaviser er en tydelig indikasjon på nettopp det.

Rasmussen skriver til tider ganske innfløkt og vanskelig. Jeg er derfor redd hans tanker og beskrivelser ikke når andre en nettopp folk med lengre utdannelse som fortsatt har interesse av å bruke tid på refleksjon og lange tankerekker. Jeg skulle imidlertid ønske jeg tok feil.

Trykt i Klassekampen 1. september 2004