Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Glimrende om oss og de andre 

Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen:
Å se verden fra et annet sted. Medier, norskhet og fremmedhet
Cappelen (2004)
319 sider

Dette er en glimrende essaysamling som på ulike måter tar for seg hvordan vi diskuterer og forholder oss til det vi oppfatter som fremmed. To av de beste kapitelene i denne boken handler om henholdsvis bruk av slør og debatten rundt drapet på den kurdiske jenta Fadime. Andre kapitler ser på debatten rundt Joseph Conrads klassiker Mørkets hjerte og norske mediers beskrivelse av India, eksotiske turiststeder og en boksekamp på Bislett i 1935.

For tre år siden skapte en fars drap på sin egen datter i Sverige voldsom debatt. I Norge ble drapet et innspill i en innvandringsdebatt som kretset rundt muslimer – til tross for at Fadimes familie ikke er religiøs og Fadime faktisk fikk en kristen begravelse. I Sverige førte imidlertid drapet, i følge Anne Hege Simonsen, til en heftig integrasjonsdebatt, men her var det kurdere og patriarkalske kulturtrekk som var utgangspunktet.

Anne Hege Simonsens kapittel er en førsteklasses beskrivelse på hvordan mediene i Norge legger skylden på kultur og religion i enkelte kriminalsaker. Mediene unnlater å diskutere hvordan mottakerlandet behandler dem som søker beskyttelse, hvordan de opplever det nye ukjente og hvordan mange innflyttere ikke behersker det nye samfunnet like godt som de innfødte og dermed utvikler en mistro til samfunnet de lever i. Og hvorfor alltid diskutere religion og innvandring når flerkulturelle er innblandet i kriminalitet? Er det noen vesenforskjell på en kurdisk far som kaller sin datter en ”hore” og en svensk far som gjør det samme?

I Sverige forsøkte Vänsterpartiets daværende leder Gudrun Schyman å sette drapet på Fadime inn i en generell feministisk kontekst, ved å argumentere for at kvinner myrdes på grunn av patriarkalske strukturer, uansett hva slags merkelapp man setter på dem. Og slike strukturer finnes i alle samfunn, også i Sverige.

Debatten i Norge handlet først og fremst om oss mot dem. Simonsen viser blant annet til Olav Versto i VG som under overskriften ”Æresdrap i Guds navn” skriver at det var farens religion og kulturkrets som krevde av ham at han drepte Fadime. Og han hevdet at det er en dyp, nesten overstigelig kløft mellom den moderne, sekulariserte nordiske kultur og islam og muslimsk kultur. Dermed var han med på å gjøre denne familietragedien til det kulturelt motiverte drapet Norge manglet for å lede innvandringsdebatten inn i et spor som mange ønsket.

Simonsens sluttpoeng er at mediene ikke kan bygge sin forståelse av komplekse fenomener som religion og kultur på utvalgte personers erfaringsautoritet. Simonsen viser til at det er vanskelig å imøtegå de individuelle erfaringene til jenter som Fadime, Nadia, Jeanette og Shabana Rehman, ettersom de har tilkjempet seg en plass i det offentlige rom som de har betalt dyrt for. Den liberale tradisjonen innen pressen stiller seg utvetydig på jentenes side, noe som også var med på å føre Fadimes far ut i fortvilelsen.

I mediene blir de nevnte jentenes utspill legitime forsvar av individers kamp mot undertrykte tradisjoner. Det som samtidig ofres er imidlertid behovet for å forsvare minoriteters rettigheter overfor en majoritet, og ikke minst pressens funksjon som en potensiell arena for dialog.

I tråd med dette skriver Elisabeth Eide at forenklingens brutale ironi innebærer blant annet at de som har flyktet fra fundamentalistiske regimer, her i Norge som følge av medienes generalisering, risikerer å havne i bås med fundamentalister, bare fordi de bekjenner seg til islam.

Eide viser til at mediene er viktige ved at de gjennom sin definisjonsmakt tilbyr oss forestillinger om hvem våre ukjente andre er, og hvordan et postulert vi skal forholde oss til dem. Eide beskriver noe hun kaller for toromsmodellen, hvor dominante personer fra to atskilte grupper blir de naturlige representantene for alle medlemmene av gruppen.

Eide etterlyser et tredje rom som utfordrer nasjonsbegrepet ved at det bør være en ikke-statisk posisjon mellom de to klart adskilte rommene; et tredje rom som hverken er fødeland eller det nye landet der vandreren slår seg ned. Hvis mediene fremdeles i stor grad holder seg til toromsmodellen (vi her og de der), risikerer mange fra det tredje rommet å forbli tause.

Hvis bare én eller noen få stemmer (fra periferien) får retten til å snakke, så vil den ene stemmen – eller de utvalgte få – lett bli hørt av majoritetskulturen, som snakkende for de mange som blir ekskludert fra adgangen til mediene. Eller stemmen blir betraktet som et alibi: Se, nå har vi sluttet å utelukke denne minoriteten!

Parhestene Eide og Simonsen tar for seg svært ulike problemstillinger i denne boken og noe samlet oversikt over temaene har de ikke ambisjoner om å gi oss. Men dette funker likevel, fordi boken innholder så mange tankevekkende innlegg.

Denne anmeldelsen finnes også på Global.no