Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

For en kritisk forskningsjournalistikk

Harald Hornmoen har sett seg lei på servile journalister som ukritisk videreformidler forskeres syn på verden og vitenskapen. Han titter derfor – optimistisk – til USA, hvor han mener å se en brytningstid i forskningsjournalistikken.

Harald Hornmoen: Forskningsjournalistikk i en brytningstid. Kritisk diskursanalyse av amerikansk ”science journalism” på 1990-tallet. Avhandling for graden dr. art.
Universitetet i Oslo (2003)
263 sider

I en slags offisiell lærebok for forskningsjournalister i USA ser Hornmoen klare tendenser til en mer kritisk holdning til forskning. Men ved å nærlese tre tekster av anerkjente forskningsjournalister, ser han at de gode forsetter ikke blir fulgt opp – to av artiklene er endog skrevet av bidragsytere til den nevnte læreboken A Field Guide for Science Writers.

Hornmoen mener å se en overgang fra en tradisjonell formidlingsform mot en ny og kritisk forskningsjournalistikk. Den tradisjonelle formen omtaler Hornmoen for ”populariseringsparadigmet”. Her er vitenskapens resultater og metoder det sentrale. Målet er  å oversette og popularisere vitenskaplig kunnskap, så nøyaktig som mulig.

Dette paradigmet har, i følge Hornmoen, tatt utgangspunkt i at folk mangler innsikt og forståelse av vitenskapen. Og innsikt i forskningens resultater og metoder gjør at folk i større grad verdsetter vitenskap.

Hornmoen hevder at det er populariseringsparadigmet som fortsatt er det dominerende i forskningsfellesskapet. Han viser til at dette er et anvendelig politisk redskap for vitenskapelig eksperter, ved at det kan brukes retorisk for å trekke en grense mellom ekte og popularisert kunnskap. Ved at politikere og allmennheten bare kan tilegne seg forenklede representasjoner av vitenskapen, avskjermes forskeres kunnskapsmessige autoritet mot kritikk utenfra.

I den nye, kritiske forskningsjournalistikken skriver derimot journalisten om usikker og kontroversiell vitenskap med politiske implikasjoner. Og dette bør være noe annet enn den ”offisielle” fremstillingen av forskning. Hornmoen påpeker at journalister har et oppdrag på vegne av publikum (ikke vitenskapen). Et syn han knytter til idealet om en fri presse og forestillingen om at journalisten skal granske maktinteresser.

Hornmoen antar at dette spriket mellom idealer og praksis ligger i journalistikkens avhengighetsforhold til forskningen og forskere som kilder. I tillegg har redaksjonelle og økonomiske faktorer som konkurranseforhold mellom nyheter i avisenes seksjoner og et behov for ”ferdigpakket” informasjon en tendens til å favorisere oppslag om nye funn og ”oppdagelser” i forskningen framfor vinkler som problematiserer forskningen og vil synliggjøre vitenskaplig usikkerhet.

Hornmoen ser at vitenskap i stadig mindre grad framstår som et eget spesialområde i amerikanske aviser ved overgangen til 1990-tallet. Denne utviklingen innebærer at grunnlaget for forskningsjournalistikk som en spesialitet i popularisering svekkes, samtidig som forskningsrelatert stoff i tiltakende grad assimileres i mer generelle nyhetsseksjoner.

Men dette trenger ikke nødvendigvis være en heldig utvikling. Når man ser hvordan de fleste norske aviser dekker nyheter med sterke motsetninger og arketypiske roller som helter, skurk og forræder, er ikke undertegnede sikker på at vi får en bedre forskingsjournalistikk av den grunn.

Det er en interessant debatt Hornmoen trekker opp. Men det er farlig å beskrive samtiden som en brytingstid, for dermed sier han noe sikkert om fremtiden. I tillegg er det farlig å tolke ut fra en læreboks presentasjon av et ideal for journalistikk, som ikke engang lærebokforfatterne følger opp, som et bevis for at vi står foran en brytningstid. Det er vel snarere tegn på at det er en debatt på gang eller uenighet om hvordan journalister skal virke i forhold til vitenskap. At tendensen fortsetter den samme veien, kan kun fremtiden si noe om.

Det er spesielt farlig å lese tendenser ut fra en lærebok i journalistikk. Dette er et fag hvor akademikere forteller hvordan vordene journalister burde kommunisere med et større publikum. Men når de senere møter kommersielle krav gjennom sine redaktører, må nødvendigvis mange idealer kastes på båten.

Men Hornmoen skal absolutt ha kreditt for sin kamp for en mer kritisk forskningsjournalistikk – det fortjener vi! Han er overbevist om at de ”nye” synene på denne journalistikkens oppgave i økende grad vil sette sine spor i måten forsking og forskningsrelaterte emner representeres i pressen. I alle tilfeller har journalister som skriver om forskning også ved denne avhandlingen mye å lære av Hornmoens tanker og innspill om møtet mellom vitenskap og media.

Denne anmeldelsen finnes også i Forskningsetikk nr. 1 - 2004