Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Noe verdifullt om noe veldig verdifullt

Louise Riis Kistrup og Pernille Mølgaard Toft: Intern kommunikation i praksis – en guide til strategisk dialog
Handelshøjskolens forlag (2006)
147 sider

Intern kommunikasjon er både undervurdert og nedprioritert. Det gir ikke det samme adrenalinkikket å legge ut en liten notis på internsidene som det å motta henvendelser fra ivrige journalister.

Selv om vi ikke bruker mye tid på det, vet vel de fleste av oss at intern kommunikasjon er selve fundamentet for god og effektiv eksternkommunikasjon. Men det er ofte vanskelig å overbevise ledelsen om hensikten med å bruke mer ressurser på å kommunisere internt. Dermed blir den interne kommunikasjonen overlatt til ledere og mellomledere som ikke alltid tørr, vil eller makter å kommunisere med sine underordnede kollegaer. Disse lederne kan være dyktige fagfolk, men trenger ofte hjelp, råd og støtte fra noen som har greie på kommunikasjon generelt og internkommunikasjon spesielt.

Fokus på verdier
I denne boken kan du finne noen gode begrunnelser for å satse mer på intern kommunikasjon. De to forfatterne, som til daglig jobber i det danske konsulentbyrået Grandjean Kommunikation, tar utgangspunkt i de verdiene en organisasjon ønsker å formidle utad. Med verdier mener de organisasjonens leveregler eller spilleregler. Kommunikasjonen skal så baseres på disse verdiene for å skape sammenheng mellom ord og handling. Dermed blir det fortalt om hvordan organisasjonen ønsker å fremstå, som for eksempel åpenhjertig, uformell, innovativ eller troverdig.

Riis Kistrup og Mølgaard Toft hevder at medarbeidere som er stolte av organisasjonen og kjenner dens verdier, er ofte både mer arbeidsomme, motiverte og tilfredse arbeidere. Men det er viktig at verdiene som kommuniseres stemmer overens med den virkelighet som medarbeiderne opplever, ellers er det minimale sjanser for at verdiene aksepteres, adopteres og etterleves internt. Og hvis ikke verdiene formuleres, kommuniseres og etterleves på alle nivåer i organisasjonen, blir de redusert til likegyldige floskler, hvor organisasjonen hevder å være på en bestemt måte, uten å være det i virkeligheten.

Den enkelte medarbeider bør også føle ansvar for å tilegne seg kunnskap om organisasjonen og selv informere. Hvis både ledelsen og medarbeiderne tar dette ansvaret, kan det skape en intern dialog og ruste organisasjonen bedre til å oppfylle sine målsetninger. Samtidig som medarbeidere er kanskje de viktigste formidlere av organisasjonens image utad.

Ulike kanaler
Etter en interessant innføring i det strategiske fundamentet for intern kommunikasjon, ser forfatterne på ulike formidlingskanaler:

• Internmagasinet
• Intranett
• Muntlig kommunikasjon mellom ansatte, mellomledere og ledere
• Møter
• E-post

Men disse kapitelene blir alt for korte og overflatiske til at man kan få noe særlig ut av dem. Det hadde nok vært mye lurere av forfatterne å gå videre med grunnlaget for intern kommunikasjon, ispedd konkrete eksempler, istedenfor å bruke halve boken på å nevne hvordan man kan – og ikke kan – bruke ulike kommunikasjonskanaler.

Forfatterne har funnet frem til gode argumenter som kan overbevise både bedriftsledere, direktører og informasjonsledere om at internkommunikasjon er en forutsetning for god eksternkommunikasjon. Men Riis Kistrup og Mølgaard Toft er ikke like flinke til å overbevise oss om at internkommunikasjon er noe som kan måle seg med det å lage eksterne nettsider og magasiner eller det å skjerme sjefen fra overivrige journalister. Boken er litt for skjematisk til at man lar seg rive med og bestemmer seg for at i morgen skal mine kollegaer oppleve en ny og informasjonsrik hverdag, som vil løfte dem og organiasjonen opp mot nye høyder.

Gaper for høyt
Første del av boken er en grei innføring i intern kommunikasjon, med fokus på å finne og formidle organisasjonens verdier for å skape økt produktivitet og inntjening. Forfatterne går rett på sak og gir mange praktiske råd, men de gaper over for mye og dermed blir store deler av boken for overflatisk og lite interessant. 

De som er på jakt på en mer grundig innføring bør fortsatt lene seg på Bente Erliens Intern kommunikasjon. Planlegging og tilrettelegging. Men for dem som ikke har tid til å fordype seg i Erliens litt omstendelige innføring, kan denne boken være et godt alternativ.

Denne anmeldelsen var opprinnelig trykt i Kommunikasjon nr. 4/06