Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Her finnes mange spennende betraktninger om hvordan kvinner som Anne Kath. Hærland og Synnøve Svabø bruker sitt kjønn på TV. Men analysegrunnlaget er gammelt og boken er preget av å ha utgangspunkt i en akademisk doktoravhandling.

Wencke Mühleisen: Kjønn og sex på TV. Norske medier i postfeminismens tid. Universitetsforlaget (2003)
232 sider

Hærland og Synnøve Svabø er eksempler på programledere i norsk TV som bryter de forventede kjønnsrollene. Likevel fremstår den heteroseksuelle blikkfangfunksjonen som et avgjørende premiss for de kvinnelige programlederne. Programledere i norsk TV er fortsatt unge og pene, med vante feminine kroppsholdninger, kostymer, sminke og måter å snakke til sitt publikum.

I denne boken leter Mühleisen etter det hun kaller for kjønnsuorden – det som går utover det konvensjonelle og vanlige. Det er nettopp disse bruddene som kan vise hvilke verdier og selvsagtheter som står på spill i dagens samfunn.

Produserer forståelse
Bakgrunnen for Mühleisen analyse er at kjønnsidentitet ikke er et individs egenskaper, men derimot handling som via gjentageler produserer en forståelse av kjønn. Kjønn er dermed noe som produseres ved hjelp av vaner eller uvaner hos en gruppe mennesker. Dermed kan mediene – eller snarere de menneskene vi ser i mediene – bekrefte kjønnsidentiteter, men også utfordre konvensjonene og skape uorden i folks oppfatninger av kjønn. Mühleisen ser på hvordan programledere rikker på våre tradisjonelle og – det postfeministiske forskere kaller  – tokjønnete tenkning. 

Femininitet og maskulinitet er i denne tankegangen ikke knyttet til egenskaper som eies av menn eller kvinner. Derimot kan disse kategoriene betraktes som posisjoner som kulturelt sett er blitt koblet til enten kvinner eller menn, men som i prinsippet kan inntas av hvem som helst.

Ved å frakoble det vanlige kravet om at maskulinitet skal høre til menns kropper og adferd, hevder Mühleisen at Hærland i Direkte lykke! ofte fremsto som en dyktig iscenesetter av typiske maskuline tegn. Det som kjennetegner hennes fremtreden er en dominerende selvhevdende og aggressiv holdning, med forakt for svakhet og følsomhet – samtidig som hun opptrer forførende og feminint. Mühleisen tolker denne parallelle seksualiseringen som en legitimering av det å fremstå maskulint.

Programlederrollen
Forfatteren mener at Hærland har fornyet programlederrollen i NRKs underholdningstilbud med sitt mannlige samtalestil, som i følge Mühleisen er hierarkisk og kontrollerende. Kvinners typiske kroppsspråk signaliserer derimot mindre grad av autoritet, men i større grad følelser, sosial fleksibilitet og tilgjengelighet. Kvinnene tar seg derfor av programmer om relasjoner og følelser, som krever empati, en lyttede holdning og innlevelse. I de prestisjetunge debattprogrammer eller større underholdningsformater kreves det derimot en mer karismatisk mann til å holde orden på alle trådene.

Mühleisen trekker frem Pål T. Jørgensen i Tabloid på TV2 og til en viss grad Fridtjof Wilborn i Vil du bli millionær på samme kanal. Sistnevnte utfører det – Mühleisen kaller - en intimiserende og infantiliserende holdning overfor sine kvinnelige gjester. Noe som uttrykker hans sosiale posisjon som programleder og bekrefter et tradisjonelt kjønnsmønster som tilsier at det er fullt ut legitimt å berøre kvinner og barn.

På samme måte – eller snarere på tvers av det forventede – forførte, erotiserte og infantiliserte Synnøve Svabø sine mannlige gjester i Baluba. I motsetning til den aggressive Hærland spiller Svabø på klassiske heterofile strenger. Med glimt i øyet overspiller hun de hetrofile forføringsgrepene, som likevel var det bærende elementet i programmene, som om hun forteller alle kjønnsforvirrede kvinner at de endelig kan være kvinne igjen!

Det er Hærlands og Svabøs ironi, naivitet resirkulering av tradisjonene, blandet med lystige og sanslige opplevelser som sikter mot det som Mühleisen mener med postfeminisme – eller rettere sagt postfeministiske kunstneriske uttrykk. Sammen med Christine Koth i Koth VS J-Diva utfordrer Hærland og Svabø 1970-tallets prektige likestillingsdøtre og feminister sine advarsler om seksualiseringens farer.

Utdatert
Mühleisen har funnet frem til mange artige, fantasifulle assosiasjoner rundt kjønn og underholding på TV. Men bokens store problem er at utgangspunktet er en doktoravhandling hun leverte i fjor. Programmene som blir tolket, Direkte lykke!, Baluba og XS Genitalia Trend, ble vist på NRK for fem og seks år siden.. Dermed tenderer dette til å bli udaterte mediekommentarer.

Mühleisen kunne også med hell vært mye dristigere i sine kommentarer. Det blir for mange samfunnsvitenskaplig begreper og innfløkte sammenhenger og omveier før hun kommer frem til – de i for seg – spennende konklusjonene. Overgangen fra en vitenskapelig avhandling til å nå et større publikum har derfor ikke vært helt heldig. I bokform trenger jo ikke alle argumenter og påstander være like velbegrunnede som i en doktoravhandling.

På den annen side, fungerer Mühleisens utledninger på denne måten som et godt og grundig svar til Bjørn Vassnes påstand i Prosa (nr. 3-2003) om at norsk kjønnsforskning er ren magi, hvor alle biologiske og vitenskaplige fakta blir benektet.

Mangler brodd
Jeg skulle likevel sett at Mühleisen – med sitt skarpe blikk for det kjønnslige – hadde kledd av flere av dagens programledere, iscenesettelser og TV-kjendiser. Jeg hadde ønsket meg mer brodd og spisse kommentarer og mindre av disse samfunnsvitenskaplige betraktningene om at vi er inne i en betydelig endringsprosess.

Med inspirasjon fra den store hopen av samfunnsvitere skriver Mühleisen at det senmoderne samfunnet er kjennetegnet av raske endringer og oppløsning eller grenseflyttinger i forhold til verdier, samliv, kunnskap og teknologi. Det er en så tvilsom, generell og bred påstand som det er vanskelig å finne belegg for. Mühleisen, som mange andre samfunnsvitere, blir nettopp forblindet av å se på noe som forandrer seg på en spesiell måte i dag, til å tolke dette til å gjelde innenfor nær sagt alle samfunnsområder.

Mühleisen skriver i innledningskapittelet at vi opplever en akselerasjon i endringen av sosial klasse, etnisitet og kjønn. Tøv! Selv om enkelte kjendiser leker seg med disse kategoriene på TV, kan ikke dette måle seg med kvinners stemmerett og inntreden i det offentlige liv, arbeiderklassens bedrede kår eller synet på etnisitet før og etter nazistenes herjinger.

Mühleisen er best når hun holder seg til det hun kan: kjønnslig handling og forvandling!

Trykt i Klassekampen 14. november 2003