Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Kommersialisering av mediene

I den norske mediepolitikken har de næringspolitiske hensyn blitt viktigere enn de kulturelle. I denne boken ser professor Trine Syvertsen først og fremst på hvordan TV og radio har blitt forsøkt styrt de siste 20 årene.

Trine Syvertsen: Mediemangfold. Styring av mediene i et globalisert marked
IJ-forlaget
242 sider

I den norske mediepolitikken har de næringspolitiske hensyn blitt viktigere enn de kulturelle. I denne boken ser professor Trine Syvertsen først og fremst på hvordan TV og radio har blitt forsøkt styrt de siste 20 årene.

Tradisjonelt har ulike type medier vært underlagt ulike regler. Radio, TV og film har vært underlagt omfattende statlig innholdsregulering i ulike former. Aviser og internett har derimot i større grad regulert seg selv.

Skillet mellom ulike typer medier er problematisk å opprettholde når alle former for innhold i prinsippet kan distribueres gjennom alle kanaler. Filmer blir vist over internett, men det er umulig å gjennomføre en like detaljert regulering av internett som det blir gjort overfor spillefilmer som vises på norske kinoer. Og den norske straffelovens paragrafer om voldsskildringer er gjort medienøytral for å kunne ramme digitale spill på samme måte som tradisjonelle mediekanaler.

Demokratisk betydning
TV- og radiokanaler, aviser og film tillegges fortsatt stor betydning for kultur, demokrati og offentlig debatt i Norge, og de har blitt underlagt kulturpolitisk regulering. Informasjon som er overført over internett omfattes derimot i større grad av økonomisk regulering. Ved at de ulike mediene smelter sammen, har den økonomiske reguleringen blitt mer aktuell også for de tradisjonelle mediene.

Innenfor film har det i Norge vært en overgang fra å prioritere kunstnerisk høyverdige produksjoner, til et system der publikumsoppslutning spiller en viktigere rolle. Og allmennkringkasterne betraktes i større grad som kommersielle bedrifter, fremfor kulturpolitiske institusjoner.

Flere kanaler
Den kulturpolitiske reguleringen har vært delvis begrunnet i behovet for mangfold i en situasjon med knapphet på distribusjonskanaler. Men som kabel- og satellittoverføring bidro til å svekke legitimering av monopolene på 1980-tallet, førerer sammensmeltningen av mediene til en videre svekkelse av argumentet om knapphet på kanaler.

Etter hvert som de digitale medieformene øker i utbredelse, vil selvregulering, etter Syvertsen oppfatning, bli viktigere. Den dominerende holdningen i dag er at myndighetene først og fremst har ansvar for å legge til rette for et variert tilbud og gi forbrukerne mulighet til å beskytte seg mot innhold de selv opplever som uønsket.

Mistet makt
I løpet av de siste 20 årene har det også vært en overgang fra regulering fra departementene over mot ekspertorgan, som for eksempel Allmennkringkastningsrådet. Dermed har de folkevalgte gitt fra seg betydelig myndighet over medieutviklingen.

En viktig begrunnelse for å gi fra seg kontrollen over reguleringen, er politisk uavhengighet. I følge Syvertsen fører dette til at det har blitt vanskeligere å føre en alternativ eller opposisjonell mediepolitikk. Men tilsynsorganene kan i større grad ta kontroversielle beslutninger, da de ikke skal gjenvelges.

Produserer varer
Utviklingen mot mer selvregulering og økonomisk regulering er en generell tendens i offentlig politikk, som er sterkt inspirert av EU. Mediesektoren blir dermed, i følge Syvertsen, mer lik andre vareproduserende sektorer, der forbrukerregulering og konkurranseregulering representerer de viktigste måtene å sikre publikums rettigheter.

Nasjonale politikerer har også mistet makt over mediene ved at EU legger mange premisser for beslutninger, virkemidler og reguleringsmekanismer. Syvertsen viser til at EU i større grad betrakter mediene som industri fremfor kultur, og at det velges virkemidler som gir bransjen høyere prioritet.

Syvertsen skriver at kulturpolitiske hensyn først og fremst blir sett på som et problem for mediebransjen og myndigheter, som gjør det vanskeligere å tiltrekke frisk kapital for å utvikle nye markeder. EU-domstolen godtar da heller ikke uten videre kulturelle begrunnelser, men de krever mer håndfast dokumentasjon for at nasjonale myndigheter kan innskrenke mediebransjens handlingsrom. EU har blant annet en regel om at det ikke kan gis mer enn 50 prosent statsstøtte, men norsk lobbyvirksomhet har visstnok stoppet EUs inngripen overfor norske myndigheter, som gir en vesentlig større støtte til filmproduksjoner

Til tross for et kritisk lys på EUs mediepolitikk, viser Syvertsen til at dersom vi skal opprettholde styring av mediene i offentlighetens og publikums interesser, er det nødvendig med samarbeid over landegrensene. Med internasjonalisering av medieindustrien, internasjonale medier, satellitt-TV og internett er det begrenset hva nasjonale myndigheter kan gjøre alene.

Ikke globalisering
Dette dreier seg altså mye om internasjonalisering av markedet – men ikke globalisering, som det blir påstått i bokens tittel. Afrika, Latin-Amerika og størsteparten av Asia er nemlig utelatt både her og langt på vei i den medieutviklingen Syvertsen beskriver.

Syvertsen legger frem aktørene rundt mediebransjen på en nøktern og grundig måte, men muligens litt for skoleflinkt og overdrevent nøytralt. Helhetsinntrykket hadde vært langt friskere hvis hun hadde tatt litt flere sjanser og vært mer kritisk. Eksempelsvis burde ikke denne påstanden fra en Stortingsmelding blitt stående ukommentert:

Ensretting
”Mangfoldet av aktører vil i seg selv kunne bidra til å sikre også et innholdmessig mangfold”. Sludder og vås! Virkeligheten har nemlig vist at flere (kommersielle) aktører skaper ensretting og likere medier, som retter seg inn mot de mest kjøpesterke gruppene i samfunnet.

Boken er spekket med nyttig informasjon om forsøkene på styring av moderne media. Men jeg savner konkrete eksempler og konsekvenser av disse styringsmekanismene. Det hele starter med et teoretisk og kjedelig innledningskapittel, så jeg vil anbefale å lese konklusjonene i avslutningskapittelet, før man går løs på resten av stoffet.

Anmeldt i Klassekampen 11.03.04