|
Nestoren i norsk offentlig informasjon har oppdatert sin ”Deltaker i
Samfunnet. Håndbok i kommunal informasjon”, som sist kom ut i 1998.
Boken er grundig revidert og utvidet på noen punkter og kortet ned
på andre. De praktiske og relevante eksemplene spiller fortsatt en
sentral rolle i fremstillingen, men den nye utgaven er både bedre og
bredere forankret i moderne kommunikasjonsteorier. Boken fremstår
derfor som friskere enn før.
I den nye utgaven er for eksempel omdømmebygging tatt med, sett i
forhold til det offentliges legitimitet. Simonsen viser til at et
godt omdømme skapes i stor grad av den erfaringen brukeren og kunden
får i sin kontakt med de menneskene som representerer kommunen. Det
holder derfor ikke med kun en flott logo og fengende slagord. Slike
ting fungerer bare som en erstatning for den tunge jobben med å
foreta de nødvendige endringer i virksomhetens organisasjon og
kultur, påpeker forfatteren.
Simonsen fokuserer
mye på kommunikasjon som er skreddersydd for kommuner, hvor nærhet
til publikum er viktig. I så måte mener han mulighetene til å bruke
sosiale nettverk ikke utnyttes godt nok. Mange mennesker benytter
nemlig i liten grad informasjon som er lagt ut på internett. Slike
upersonlige medier er derfor ikke effektive nok alene overfor visse
grupper av befolkningen. Men mange benytter derimot venner,
bekjente, slektninger og hjelpepersonell til å orientere seg i
kommunens tilbud og støtteordninger. Dette er nettverk som derfor
bør benyttes bedre.
Mindre vekt på
internett
Samtidig viser
Simonsen til en undersøkelse fra Statskonsult som viser at det i
2004 for første gang var mer vanlig å bruke internett enn å møte opp
på et offentlig kontor for å skaffe offentlig informasjon i Norge.
48 prosent oppga at de benyttet telefon, 42 prosent internett og 31
prosent offentlig kontor. Forfatteren fremhever videre at gode
hjemmesider på internett, sammen med en aktiv informasjonsvirksomhet
og et velfungerende servicekontor er nødvendige faktorer for en
tilfredsstillende kommunal informasjonstjeneste.
Da er det litt pussig at vekten på internett har blitt mindre i
denne nye utgaven. I den forrige utgaven var det et eget kapittel om
”Kommunene på nettet”, mens det nå er satt av kun åtte sider til et
kommunikasjonsfelt som dagens kommuneansatte sannsynligvis har minst
erfaring med.
I den nye utgaven er det derimot gitt rom for et par sider om det
flerkulturelle samfunn. Det er fornuftig det som er skrevet, men det
er litt underlig at forfatteren ikke skriver noe om språk og hvilken
barriere språket kan være for mange for å bli en fullverdig deltaker
i det norske samfunnet.
Forbildelig om pressemeldinger
Simonsen skriver imidlertid forbilledlig om bruk av pressemeldinger.
Det glimrende eksempelet på hvordan én hendelse kan bli til fem
ulike pressemeldinger er heldigvis beholdt fra den forrige utgaven.
Ved å legge ulik vekt på spørsmålene når, hvor, hvordan, hvorfor
og hvem, kan den samme hendelsen presenteres ulikt i flere
medier.
Forfatteren skriver også at det ville være en fordel for den vanlig,
byråkratiske saksfremstillingen i norske kommuner hvis det i høyere
grad ble brukt pressemeldinger som mal også her. Simonsen vil ha et
sammendrag først, med to-tre setninger som fortalte hva saken
gjaldt, så konklusjonen og så noen hovedtrekk ved saken og dens
bakgrunn. Etter denne konklusjonen, kan så saken presenteres i sin
helhet, slik det gjøres i dag. Trening i å skrive pressemeldinger
burde derfor gå inn i opplæringen av saksbehandlere i kommunene,
mener Simonsen. Dermed kan de lære seg å skrive det viktigste først
– også til bruk i byråkratiske saksfremstillinger.
Byråkratisk fremstilling
Ut fra de gode rådene til Simonsen, er det paradoksalt at det
nettopp er starten som fortsatt er det store problemet med denne
boken. Heller ikke i denne utgaven klarer han å finne frem til
engasjerende virkemidler som kunne trekke leserne inn i stoffet.
Omslaget utstråler byråkratisk saksbehandling, og de to første
kapittelet er preget av tungt språk og byråkratiske lover og regler.
Til tross for den lett byråkratiske og formelle stilen, er
forfatteren ikke flink til å oppgi referanser til litteratur eller
undersøkelser. Den nevnte undersøkelsen fra Statskonsult er det for
eksempel ingen henvisninger i teksten eller nærmere beskrivelse av
hvordan spørsmålene ble stilt i forbindelse med undersøkelsen. Og så
er det underlig at ikke forlaget ikke har tatt seg bryet med å lage
en indeks på slutten av boken, slik at den kan fungere bedre som et
oppslagsverk.
Jeg tror dessverre ikke Simonsen er med på å trekke flere unge
håpefulle kommunikatører mot det offentlige med denne boken. De
første kapitelene er for tunge og vanskelig tilgjengelige. Men
utover i boken vil de tålmodige finne både teorier og eksempler som
viser mangfoldet og utfordringene ved kommunal kommunikasjon. Bokens
sterke side er nettopp de mange konkrete oppskriftene, rådene og
eksemplene for hvordan man kan gå frem for å få til god
kommunikasjon med kommunens innbyggere.
Trykt
i Kommunikasjon 1/08 |
