Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Tannløst om kongejournalistikk

Kongejournalist Liv Berit Tessem leverer selv en tannløs skildring av norsk kongejournalistikk. Hun forteller at Kongehuset fortsatt styrer journalistene, uten å diskutere konsekvensene av denne sensuren.

Liv Berit Tessem: Kongereporter – journalist i eventyrland?
IJ-forlaget (2004)
128 sider

Kongejournalistene gir oss nyhetene før de skjer. Norges største avis kunne i desember 2002 fortelle sine lesere at dronning Margrethe ”strålte” på banketten etter et EU-toppmøte i København. Saken var imidlertid skrevet før det ble klart at banketten var avlyst!

Tessem kan også avsløre hva VG mener med at avisen har snakket eksklusivt med sine intervjuobjekter. Et tanketomt og gjentagende ”very nice” som hilsen til fremmøtte journalister fra dronning Elizabeth ble til at avisen kunne eksklusivt fortelle at dronningen av England sier at Mette-Marit er svær hyggelig. VG-journalisten hadde nemlig spurt dronningen i hilseøyeblikket hva hun synes om Mette-Marit, og vips, så hadde Elisabeth avslørt sine innerste tanker om Norges kommende dronning!

Servil presse
Hovedpoenget i denne boken synes å være at journalistikk om kongehuset i mange tiår har vært komisk servil. Hadde et medlem av kongefamilien noe å meddele, var det bare å vinke – så kom journalistene løpende. Men i dag beveger de samme journalistene seg stadig på kanten av hva som er presseetisk forsvarlig. Vi husker alle hvordan redaktør Jan O. Egeland i Dagbladet febrilsk forsøkte å forsvare samfunnsnytten av et bilde hvor Norges mest kjente kjærestepar som kysset hverandre i et privat selskap.

Boken handler mye om hvordan kongehuset har åpnet opp for journalister og vist frem mer av sitt privatliv i løpet av århundret. Men det var VGs sjefsredaktør, Einar Hanseid, som på et mellom redaktører og kongehuset i 1993 foreslo at kongehuset burde opprette en egen informasjonsavdeling for å bli proffere i sin kommunikasjon. Forslaget ble først avvist ved å vise til at kongehuset ikke har noe å kommunisere. I 2000 ble likevel en slik informasjonsavdeling opprettet, etter at budsjettsprekk på slottet, sponset ridehest og kongebarnas kjærlighetsliv ble brettet ut av ivrige journalister.

Full manuskontroll
Men fortsatt setter de kongelige betingelser for hva de vil snakke om og hva de ikke vil snakke om. Og uten antydning til protest, godtar mediene, i følge Tessem, full manuskontroll. Dette er en av de mange tingene jeg skulle ønske Tessem hadde gått nærmere inn på. Til tross for egen erfaring fra feltet som journalist i Aftenposten, gir hun oss lite av egne erfaringer og tanker om denne rollen som kontrollert journalist.

Det hadde nemlig vært interessant å høre mer om hvordan journalistene pålegger seg selvsensur og hvordan Slottet setter grenser for hvordan journalister kan skrive om disse personene som på og vis er satt inn for å representere det norske folket. Kongen er også øverstkommanderende for de norske militære styrker. I følge grunnloven kan han sammenkalle tropper, begynne krig til landets forsvar og inngå forbund med andre stater. Vi så under andre verdenskrig at kongen i en krisesituasjon kan ta over den militære kommandoen. Vi burde derfor kunne kreve innsynsrett i hva kongen mener om viktige nasjonale spørsmål og hvem som former hans politiske tanker og utspill.

Kommentarer til presses rolle overfor kongen og hans familie overlater imidlertid Tessem i denne boken til Pressens faglige utvalg og generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. Og her dreier det seg kun om presseetikk i forhold til beskyttelse av privatlivets fred. Denne boken er derfor like forutsigbart som den gjengse kongejournalistikken og blir ikke mer en enn refererende innføring i kongehuset i offentligheten – og knapt nok det.

”Dysfunksjonell familie”
Dette er gjennomgående såpass tannløst og servilt at Tessem ikke har brent noen broer opp til Drammensveien 1. Både hvordan journalistenes forholder til de konglige, hvordan disse figurene fremtrer i offentligheten og deres rolle i samfunnet kunne imidlertid gitt mye stoff til fantasifulle skribenter. Den sterkeste påstanden forfatteren kommer med her, er at vår kommende dronning kommer fra den hun kaller en ”dysfunksjonell familie”.

Anmeldt i Klassekampen 10.02.04