|
Knut I. Tønsberg:
Når åpenhet ikke er nok. Kommunikasjon om risiko til publikum og
presse
Chr. Tønsberg nye Forlag (2008)
100 sider
Denne utgivelsen
preges av en del opplagte svakheter som forlagsfolk kunne luket
bort. Tittelen på boken er for eksempel misvisende. Å påstå at
åpenhet ikke er nok, gir assosiasjoner til at man bør holde igjen
informasjon, men det er slett ikke det Tønsberg vil frem til med
denne boken, snarere tvert imot.
I forordet nevner
Tønsberg ”vippeeffekten”, uten at han gir noen nærmere forklaring på
hva han mener med dette før langt ute i boken. I andre del av boken
forklarer han at publikum ofte vil fokusere på det motsatte av hva
talspersoner legger vekt på. Om man snakker om at sjansen for krise
er liten, vil mottakerne tenke på det verste som vil kunne skje og
ofte mistro den som snakker. Fokuseres det imidlertid på det
verste, vil mottakeren heller tenke på sjansen for at krisen
ikke vil inntreffe med et slikt omfang. Ved spørsmålet om
sannsynligheten for at krisen (ikke) vil inntreffe, får man en
utmerket sjanse til å balansere budskapet. Utgangspunktet for å
bygge opp tillit blir dermed større når du selv åpner med, og selv
legger vekt på mulighetene for at det verste kan skje, og i tillegg
forteller om beredskapsplaner og hva publikum selv kan gjøre.
Logikken bak dette
er at vi opplever det beroligende når ansvarlige personer ikke
bagatelliserer og ikke forsøker å holde tilbake truende informasjon.
Det virker mer beroligende å slå alarm og rope varsko, når publikum
likevel er opprørt. Ved å heve beredskapen viser at vi tar
situasjonen alvorlig, vi forbereder oss og tar ansvar.
Syndernes
forlatelse
Tønsberg råder oss altså til å starte på den ene siden av
vippen, etter hvert snakke om sjansene for at krisen (ikke) vil
inntreffe, for så å finne et balansepunkt på vippen. Forfatteren
argumenterer godt for at dess mer skyld du tar på deg selv, dess mer
vil et opprørt publikum frita deg. Men dess mer skyld du legger på
andre, dess mer vil du bli anklaget. Publikum vil som regel være på
vakt mot mulige egeninteresser. I den grad uttalesene anbefaler noe
annet enn det publikum kunne tenke seg på forhånd og som ikke er i
tråd med talspersonenes mulige egeninteresse, desto mer troverdig
virker uttalesene. Siktemålet er å nå balansepunktet hvor vi makter
å håndtere usikkerheten, leve med den og ikke falle for fristelsen å
falle ned på den ene eller andre siden.
I følge Tønsberg
ønsker publikum å vite tre ting i forbindelse med kriser:
-
hva
er den verst tenkelige konsekvensen av en eventuell krise?
-
hva
gjør de ansvarlige for å være best mulig forberedt?
-
hva
kan publikum selv gjøre i en krisesituasjon?
Det å fortelle hva
folk kan gjøre selv, er det beste botemiddelet mot panikk. Det
nytter ikke å si at folk skal forhold seg passive, fordi det ikke er
noe de kan gjøre som vil ha avgjørende betydning. Det vil alltid
være noe fornuftig man kan gjøre – og hva dette er må ut til
publikum, raskest mulig.
Mangelfulle
forberedelser
Tønsberg påpeker at man aldri blir for godt forberedt til å
håndtere en krise. Hvis du derfor forteller et opprørt publikum og
en kritisk presse at det er gjort tilstrekkelig forberedelser, så
kan man risikere å bli konfrontert med alt som kunne vært gjort
bedre. Påpeker man derimot at det kunne vært gjort mer, mener en
optimistisk forfatter at et opprørt publikum vil fokusere på det som
tross alt er allerede gjort.
Knut Tønsberg har
studert sosialøkonomi, offentlig rett og sosialpedagogikk og
arbeidet med både journalistikk og informasjon. Hans styrke er
derfor at han kan koble akademisk kunnskap med praktiske eksempler,
men denne koplingen kunne vært mye mer elegant og gjort tydeligere
for leserne. Første delen av denne boken er viet til eksempler som
forfatteren tydeligvis kjenner godt, gjennom arbeid i Helsetilsynet
og Helsedirektoratet. Det er helt greit det han skriver her, men
disse eksemplene blir overgitt leseren før Tønsberg går inn på
essensen av det han ønsker å si, i den andre delen av boken.
Ikke filolog
Når Tønsberg prøver seg som filolog, faller han tvers igjennom.
Risiko betyr nemlig ikke både faren for at noe skal skje og
omfang eller konsekvens av at dette skjer. Tønsberg har et poeng i
at man bør være bevisst om man snakker om hvor stor sjanse
det er for at noe skal skje eller om man snakker om hvilket
omfang eller hvilken konsekvens det vil ha at dette
skjer, men omfang og konsekvenser kan rent språklig ikke kobles
direkte til risiko. Det er synd og ikke så lite forvirrende når
dette gjøres til hovedpoeng i starten av del 2 i boken. Det er
tydelig at Tønsberg har mye interessant å komme med, men neste gang
håper jeg han tar seg bryet med å kontakte et profesjonelt forlag,
som kan luke vekk mange av de feilene en lekmann som regel gjør når
han vil lage sin egen bok.
Trykket i
Kommunikasjon nr. 5 - 2008 |