Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Reflektert om bilder av andres lidelse

Susan Sontag avslutter sitt offentlige liv med er viktige bidrag om hvordan vi har blitt og hvordan vi i dag kan bli påvirket av bilder av lidende mennesker i kriger og andre katastrofer. Hun skriver reflektert og akademisk uten klare konklusjoner – og inviterer derfor leseren til egne refleksjoner.

Hva gjør bilder av lidende mennesker med oss? Hvordan reagerer vi på å se krigens ofre og døende mennesker i aviser og på TV?

Dette er spørsmål den nylig avdøde amerikanske forfatteren Susan Sontag tar opp i dette essayet. Spørsmål som igjen har blitt aktualisert med bilder av flomofre i Sørøst-Asia og fra krigen i Irak.

Sontag kommer ikke med en klar konklusjon eller svar i denne boken. Hun tar imidlertid opp til debatt mange av de tingene hun selv skrev i den klassiske utgivelsen ”Om fotografi” (On Photography) fra 1977. Da satt hun spørsmålstegn ved om gjentatt eksponeringer av bilder av lidende nødvendigvis fører til økt sympati. Hun skrev at den endeløse strømmen av krigsbilder kan sette oss i fare for å bli mer immune overfor andres lidelser i stedet for å vekke vår samvittighet.

I denne nye boken argumenterer hun derimot forsiktig for at bildene også kan skape engasjement og medfølelse. Selv om bildene er tegn og umulig kan favne mye av den virkeligheten de refererer til, fyller de fremdeles en viktig funksjon.

Sontag skriver at fotografiet kan gi opphav til motstridende reaksjoner hos betrakteren. Det kan skape et rop om fred, et skrik om hevn eller simpelthen en forvirret bevissthet om at fryktelig ting skjer. Sontag peker på at fotografier av krigens ofre er selv en form for retorikk, ved at de gjentar, forenkler, opphisser og skaper en illusjon om enighet om hvordan verden er. I den sammenhengen er det viktig å huske på at fotografier ikke kan være en slags gjennomsnittlig fremstilling av noe som har hendt. Det er alltid et bilde som noen har valgt. Å fotografere er å komponere, og å komponere er å utelukke.

Sontag viser til at mange av de klassiske bildene fra andre verdenskrig og den spanske borgerkrigen var oppstilte og regisserte. Men det å finne på dramatiske nyhetsbilder, regissere dem for kameraet, synes å være på vei til å bi en glemt kunstform.

Under Vietnam-perioden ble krigsfotografi nærmest per definisjon er kritikk av krigen. Dette måtte få konsekvenser: De mediene som folk flest følger med på, skal ikke få publikum til å føle seg ille til mote over den kampen de er en del av, og langt mindre spre propaganda mot krigføringen. Siden den tid har sensuren – både selvsensur og militær sensur – fått mange forsvarere, skriver Sontag og viser til Margaret Thatchers Falklandskrig i 1982 og USA krigføring i Irak og Afghanistan.

Under Gulfkrigen i 1991 offentliggjorde de amerikanske militærmaktene bilder av en teknologisk krig: himmelen over de døende, fylt med lysglimt etter stridshoder og bombenedslag – bilder som illustrerte USAs absolutte militære overlegenhet over fienden. Amerikanske fjernsynssere fikk imidlertid ikke se det NBC hadde filmet av hva en slik overlegenhet kunne knuse: skjebnen til tusenvis av irakske soldater som hadde rømt til Kuwait ved krigens slutt, og som ble teppebombet med eksplosiver, napalm, radioaktivt utarmet uran og klasebomber på veien tilbake til Irak til fots.

Det blir også mye vanskeligere å ta frontnære bilder for journalister når krig er noe som føres med stadig mer nøyaktige optiske innretninger for å finne frem til fienden.

Men når fotografene har nær tilgang til den personlige lidelsen er sannsynligheten for at vi får se de døende og døde rett forfra større desto fjernere lidelsene er oss selv – geografisk eller kulturelt. For folk flest i den rike delen av verden eksisterer det postkoloniale Afrika i hovedsak som en rekke bilder av storøyde ofre for sultekastofer og mennesker på flukt fra folkemord og krigshandlinger. Disse bildene bærer et dobbelt budskap, skriver Sontag. De viser en opprørende, urettferdig lidelse som bør rettes opp. Men de slår også fast at slike ting skjer på disse stedene. Disse fotografiene er så allestedsnærværende, og så fryktelige, at de ikke kan unngå å gi næring til troen på det uunngåelige i tragedien til de uopplyste og underutviklete – det vil si de fattige – delene av verden.

Jeg slutter meg til den gode kritikken denne boken har fått i norsk presse og anbefaler boken for dem som har tid til og interesse for å grunne en ekstra gang over hva som skjer med oss når vi blir eksponert for andres lidelse gjennom aviser og TV. Med Sontags død har USA og resten av verden mistet en viktig intellektuell som våget å stille spørsmål ved både rådende politikk og akademisk tankegang.

Finnes også på Global.no