Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

På sitt beste er dette fremragende historiefortelling. Men ambisjonen om å ta med alt fra radio og tegneserier til utbyggingen av telegraf og jernbane fortrenger viktige aspekter ved den norsk mediehistorien.

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen:
Norsk mediehistorie
Universitetsforlaget (2003)
590 sider

Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen er to erfarne formidlere og fagbokforfattere som presenterer stort og smått om norske medier i en gjennomarbeidet god språkdrakt. Spesielt Henrik G. Bastiansen skriver meget engasjerende og levende om perioden frem til 1900.

Det virker som om forfatterne ønsker å gi oss den første store fortelingen om norske medier og hvordan disse har påvirket hverandre. Her finner vi en samlet, kronologisk historie om norsk film, radio, fjernsyn, aviser, ukeblad og tegneserier samlet mellom to permer. Et ambisiøst prosjekt over 594 sider, som gir oss mange spennende innblikk fra den norske mediehistorien.

Bastiansen går langt tilbake i tid, men den virkelige mediehistorien i Norge begynner etter 1814, med grunnlovsfestet ytringsfrihet og opposisjonsaviser. Dermed er mediene med på å skape et offentlig ordskifte om politiske og kulturelle spørsmål.

1800-tallets mediehistorie dreier seg nettopp om oppbyggingen av demokratiet i Norge og veien mot en kritisk-liberal presseideologi. Bastiansen trekker linjer frem til dagens situasjon når han skriver at 1830-årenes presse fremstår ”med en overvåknings- og avsløringsjournalistikk som er like aktuell i dag: forestillingen om at pressen hadde både rett og plikt til å overvåke personer som utøvde makt på vegne av folket, og avsløre dem offentlig hvis de misbrukte sin makt”.

Radioens innmarsj
Med radioens innmarsj på 1900-tallet kom diskusjonen om statlig kontroll og reklamefinansiering. Landsdekkende utbygging var hovedargumentet for en statlig rikskringkastning i 1933. Og med påvirkning fra Oslo-pressen ble reklameinnslagene i NRK-radio besluttet avviklet i 1939 – et vedtak som ble gjennomført av tyskerne 10. april 1940.

Arbeiderpressens bitterhet over de varige virkningen av okkupasjonen holdt seg i mange tiår etter krigen. Til tross for at de fikk en viss kompensasjon for at de ble stoppet av nazistene, var det mange av leserne som ikke gikk tilbake til sin gamle avis etter okkupasjonen. Lesermarkedet ble derfor influert i krigsårene – i de borgerlige avisenes favør. ”Særlig var dette merkbart i Oslo: Aftenposten økte utover i 1950-årene forspranget over Arbeiderbladet, som var blitt stanset allerede i august 1945, og som først kunne ta opp igjen konkurransen i mai 1945”.

Ellers preges etterkrigstiden av det Bastiansen kaller for pressens ”utenrikspolitiske enighet og innenrikspolitiske konsensus” og profesjonalisering gjennom organisering og utdanning. Og i 1946 ble Norsk Journalistlag opprettet.

Men Bastiansen analyserer ikke hva denne laugdannelsen har hatt å si for indre justis og gjensidig beskyttelse mot angrep utenfra på journalister og redaktører. Han går heller ufortrødent videre med å se på hvordan ukebladene ble populært lesestoff i de tusen hjem.

Med ulike typer film på kino i by og bygd, reklamefilm, tegneserier og de første forsøkene med fjernsyn mister forfatterne grepet om stoffet. Spesielt de knappe fem sidene som tegneserienes historie, viser at prosjektet etter hvert blir for stort og bredt for dette formatet. For å passe dette inn i resten av fortellingen blir tegneseriens historie begrenset til tidsrommet 1920-1954. Det blir ikke rettferdig mot et medium som har vært høyst virilt og levende de ti siste årene – også i Norge.

Godt om fjernsyn
Innføringen av fjernsynet i 1960 og dets påvirkning på både film og aviser beskriver Bastiansen imidlertid på en god og innsiktsfull måte. Som ved innføring av radio, er pressens påvirkning sentral for å sette forbud mot reklame i kringkastningen. Redselen for å miste annonseinntekter er igjen den viktigste motivasjonen fra pressens side.

De ulike mediene opererte etter krigen mer på et mediemarked hvor det ble hardere kamp om publikums oppmerksomhet. Sammenlignet ”med sendingen fra NRK begynte partiavisenes forutsigbare hyldest til partifeller og kritikk av motstandere å virke gammelmodig og umoderne”. Avisene gikk derfor etter hvert bort fra denne partitilhørigheten og leseren ble på mange måter oppdragsgiveren, hvor VG var den store foregangsavisen.

Etter at vi har reist frem til 1980, har vi kommet frem til den siste distansen mot 2000. Og det blir et stort antiklimaks. Her dreier det seg stort sett om investorer, reklameinntekter og eierkonstellasjoner. Det er interessant nok, men konsekvensene av kommersialisering og konkurranse for innholdet i mediene blir bare så vidt berørt.

Spesielt avslutningsavsnittet ”Fra tallknusere til nettsamfunn” er en gedigen skuffelse, når Bastiansen skal beskrive utviklingen av datateknologien. Utviklingen av nettaviser er ikke nevnt tidligere og blir knapt nok nevnt her heller.

Adspredelse
Enkelte kommentarer til dagens innhold i mediene er det riktignok plass til. Teorien om at det er det høye utdanningsnivået i Norge som gjør dagens medier så informasjonstomme, er interessant. Folk flest får nemlig nok ”belærende instruksjon og målrettet informasjon gjennom sitt arbeids- og utdanningsliv.” På fritiden er behovet større for atspredelse.

Hva forfatterne definerer som medier og hva som skal med i norsk mediehistorie synes å være ganske uklart. Det nærmeste de gir oss en slik definisjon er når de skriver i innledningen at mediene søker ”sitt publikum med en slags nåtidig samtidighet som synes å være en grunnverdi i all medievirksomhet: det er det nyeste som er attraktivt.”

Fokuset i boken er hele tiden Oslo- og maktsentrert. Minoritetsmedier – samiske, kvenske og andre nyere minoriteter – blir ikke nevnt i det hele tatt. Og sportsjournalistikken er knapt nok nevnt med et ord, selv om dette er den kanskje viktigste, kommersielt sett, grenen innenfor dagens journalistisk,

Til tross for at språkdebatten har vært en av de mest følsomme stridstemaene i Norge det siste hundre året, blir dette bare ofret med to avsnitt i hele boken. Nynorsk avisen Dag og Tid eksisterer dermed ikke i denne mediehistorien.

Trykt i Klassekampen 30. september 2003