Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Mediene i Norge er under et stadig større kommersielt press fra sine eiere. I denne boken ser professor Rune Ottosen på hvordan journalistene forholder seg til denne situasjonen.

Rune Ottosen: I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer
IJ-forlaget (2004)
274 sider

Dette er en underlig bok. Etter en tung, teoretisk innledning, løser det seg raskt opp i en interessant drøfting av hvilken rolle journalister har i det norske samfunnet i dag og hvordan de ønsker å definere seg selv.

Ottosen viser til at journalister henter sin legitimitet og autoritet i den offentlige samtalen og ikke fra statlige myndigheter, slik en rekke andre profesjoner i det norske samfunnet er nødt til å gjøre. Journalister forsvarer derfor sin yrkesrolle mot statsmaktens inngrep gjennom selvpålagte restriksjoner og lovgivning. En statelig autorisert legitimitet er nemlig i konflikt med den journalistiske yrkesideologien, hvor det er et ønske om å være kritiske vaktbikkjer overfor de samme statlige myndighetene.

Forfatteren viser imidlertid til Pierre Bourdieu som hevder at journalister samtidig legger bånd på egen ytringsfrihet for ikke å miste egne privilegier som de får fra den samme statsmakten, som i Norge er momsfritak og pressestøtte.

Ingen reel bekymring
Det at pressen ønsker å styre seg selv, med Vær-varsom-plakat og Pressens faglige utvalg, fungerer først og fremst som en buffer mot statlige inngrep, mer enn en reell bekymring om etikken i journalistikken, hevder Ottosen. Han skriver at store ressurser brukes til å opprettholde et selvjustissystem som begrenser seg til å se på konkrete enkeltsaker og ikke medienes rolle i samfunnet.

Ottosen diskutere i denne boken journalistikkens grenser i lys av utviklingen av journalistrollen i den norske pressetradisjonen, hvor denne rollen er under et kommersielt press. De kommersielle aktørene blir spesielt tydelig når tre store konserner – Schibsted, Orkla Media og A-pressen – eier størsteparten av norsk presse.

Det er mange eksempler på at mediekonsernene overfører overskuddet fra en mediebedrift til konsernet, i stedet for å bruke pengene på å forbedre det journalistiske produktet. Dette har vi senest sett i Schibsted forhold til Aftenposten. Ett konkret uttrykk for strukturendringene og den økonomiske krisen i avisbransjen er økende arbeidsledighet og mer bruk av løsmedarbeidere i stedet for ordinære ansettelsesforhold.

Økonomisk inntjening
Ottosen vise til at journalister som ikke vet om de har jobb om to måneder ikke har de beste forutsetningene for å planlegge et graveprosjekt som krever research og lange forberedelser. Og han retter også kritikk mot prinsippet med rullering av redaktører mellom aviser innfor et konsern, som kan være med på å overføre lojaliteten fra den enkelte avis til konsernet i seg selv og dermed økonomisk inntjening som det sentrale målet for virksomheten.

Konkurransen på nyhetsmarkedet der kravet er å være først ute med nyhetene, fører til mye referatjournalistikk og for lite undersøkende og maktkritisk journalistikk. Ottosen referer til Tore Slaatas bidrag til Makt- og demokratiutredningen, som skriver at dette henger sammen med en maktforskyvning i favør av økonomene innad i redaksjonene og avisenes styrende organer. I tiltagende grad tilpasses den redaksjonelle linje avisenes posisjon som merkevare i markedet. Dermed er det, i følge Ottosen, en overhengende fare for at journalister bedriver selvsensur for å tilpasse seg denne linjen ved å unnlate å ta opp forhold som truer eierens og dermed indirekte de økonomiske interessene til egen avis.

Ottosen viser til forskning som tyder på at det kan stilles store spørsmålstegn ved om det finnes journalistiske nyhetsidealer som er hevet over økonomiske interesser. Tvert i mot kan det synes som om de felles nyhetskonvensjonene i vesten snarere fører til ensretting.

Journalistenes agenda
Mange journalister legger vekt på at de ønsker å få satt saker på dagsorden og at deres lojalitet ligger hos publikum. Men det som tilsynelatende er journalistenes agenda på vegne av folket mot politikere er, i følge Ottosen, i virkeligheten journalistens egen agenda. Journalistene får med dette en slags monopolstilling for å definere hva folk vet, hva de burde vite og hva som er deres eget beste. Journalistene tolker hva som er folkets beste på vegne av seg selv og tar ledelsen i kampen mot politikere og samfunnsinstitusjoner.

Ottosen antyder også at det tidligere politiske engasjementet blant journalistene har langt på vei blitt erstattet av en holdningsløshet og ureflektert jakt på kommersielt salgbare nyheter. Han ønsker å vise til den dystre fremtidsvisjonen hvor mediene som produkt ikke blir laget ut fra hva publikum ønsker, men hvilke lesergrupper annonsørene ønsker å tiltrekke seg oppmerksomhet fra, hvor skille mellom redaksjon og markedsavdeling blir mindre tydelig.

Men dette er ingen fremtidsvisjon, men heller en del av den norske virkeligheten. De kommersielle radioene i Norge – og langt på vei også TV2 – har tydelig vist at de først og fremst er interessert i å nå de kommersielt mest interessante målgruppene.

Forvirring
Ottosen viser tidlig i boka at hans teoretiske grunnlag bygger på Anthony Giddens struktureringsteori og Pierre Bourdieus feltteori. Kjernen i struktureringsteorien er at den aktuelle strukturen som for eksempel journalister må forholde seg til, blir reprodusert gjennom hvordan journalistene selv handler. Struktur viser til de regler og ressurser journalistene må forholde seg til. Reglene og ressursene bestemmer ikke hvordan journalistene skal handle, men de setter noen grenser for hva slags handlinger som er mulige.

I Bourdieus feltteori er et <felt> et avgrenset sosialt fellesskap med et sett av regler og forventninger. Ved å bruke dette begrepet avviser Ottosen samtidig påstanden om at journalister er fullstendig underlagt eksterne faktorer, som markedet og eierforhold, og journalisters tro på at de er grunnleggende frie og uavhengige i sin yrkesutøvelse.

Dette er i og for seg relevante teorier for Ottosens prosjekt, men han klarer ikke å vise leseren hvordan han har brukt disse teoriene i den videre argumentasjonen og i konklusjonene. Jeg er derfor redd for at Ottosens nokså overflatiske innføring i de nevnte samfunnsvitenskapelige teorier kan skape mer forvirring enn oppklaring, og de kan nok også skremme vekk lesere før de kommer til de interessante resonnementene.

Boken bygger på Ottosens utkast til doktoravhandling, men da han ble ansatt som professor i journalistikk på Høgskolen i Oslo i 1999, har han aldri forsvart avhandlingen. Mye er oppdatert og omskrevet for å passe til en bok som ønsker å nå et større publikum. Det eneste som tyder på at dette har utgangspunkt i et tyngre akademisk arbeid, er en tung teoretisk innledning og at vi må vente til slutten av boken for å finne konklusjonen på en lang argumentasjonsrekke. Som mange akademikere har Ottosen her mye å lære av journalister: kom med det viktigste først, så leseren selv kan velge hvor dypt han ønsker å gå inn i stoffet!

Trykt i Klassekampen 11. mai2004