Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Overløperen

Øyvind Johnsen kritiserer både tidligere og nåværende kollegaer – før han forteller oss hvordan vi bør opptre i møte med journalister i krisesituasjoner. Boken består av mange gode råd, men også en del pussige påstander.

Øyvind Johnsen:
Journalister er ikke så farlige (Dersom du er godt forberedt). En bok om hvordan du kan og bør opptre i møte med pressen.
Cox forlag (2007)
106 sider

Johnsen arbeidet som journalist og redaktør i ti år, før han meldte overgang til Geelmuyden.Kiese i 1992. Han fremhever tre overraskelser etter denne overgangen.

1.      Usikkerheten blant ledere overfor journalister og media

2.      Hvordan nyhetsjournalistikken preges av en enøyd, ofte kunnskapsfattig og ganske brutal virkemåte

3.      Hvor lett det er å bygge en sak eller omdømme i mediene, dersom man forstår hvordan de virker

Det er det siste som skal være bokens hovedtema, men først tar Johnsen grundig for seg ”Informasjonssamfunnets korsfarere” – journalistene. Han mener nemlig at i kritisk dekning, er nyhetsjournalistikken nesten alltid nyanseløs, og når korsfarermentaliteten slippes løs og blodtåka senker seg over redaksjonene, blir journalistikken ofte hensynsløs. I tillegg er redigering av radio- og tv-opptak sjelden balanserte. Han anbefaler derfor at man deltar i direktesendinger og unngår opptak, som kan redigeres. At Johnsen ikke lenger tilhører journalistenes rekker blir tydelig når han anbefaler å kreve å få svare kritiske journalister over e-post. Og det til og med etter at han i kapittelet før har fortalt om hvordan kommunikasjonsfolk kan komme frem med en god historie i offentligheten.

Andre råd den tidligere journalisten og redaktøren gir er at du ikke skal la (den kritiske) journalisten sette dagsorden gjennom spørsmålene, men bruke spørsmålene som plattform for å fortelle din egen historie.

Synderegister
Johnsen verger seg heller ikke for å kritisere sine nåværende kollegaer. Johnsen setter uredd opp sitt eget synderegister for infobransjen:

1. Alkymi: Noen tror de kan skape gull av gråstein. I noen tilfeller er det kommunikasjonsrådgivere som ber oppdragsgivere lyve og skjule alvorlige juridiske og etiske overtramp. Og de finnes kreative sjeler som lever av å skaffe oppdragsgivere spektakulær synlighet i mediene, hvor oppdragsgiveren lett ender med klovnestempel.
2. Skråsikkerhet: Kommentarer fra kommunikasjonsrådgivere som selvsikkert kritiserer reklamekampanjer og kommunikasjon rundt vanskelige beslutninger. Og en klokketro på at kommunikasjonsråd er ”alfa og omega” og at man kan kommunisere seg bort fra de fleste utfordringer.
3. Kloning: Tendensen til å kopiere løsninger fra kunde til kunde, fra situasjon til situasjon.
4. Overdrivelsen: Overdreven fokus på leders omdømme i forhold til bedriftens omdømme og bedriftens omdømme i forhold til langsiktig inntjening.

Mens den kriserammede oppdragsgiver har en tendens til ikke å akseptere at de er i en krise, har byråene en tendens til overdrive den, både i prognoser og i tiltak. Dette har ført til at kriser er blitt forverret og forlenget gjennom en fullstendig unødvendig dramatisering, altfor tøffe tiltak og altfor offensiv mediehåndtering, i følge Johnsen.

Overveldet av medietrykk
Et viktig poeng er at mange blir så overveldet av mediene at de glemmer det sentrale interesselandskapet rundt virksomheten. Eiere, foretningsrelasjoner, ansatte, myndigheter og andre bør derfor få informasjon direkte og helst før mediene. En krise kan være godt løst når alle interessenter føler at de er blitt godt ivaretatt, skriver Johnsen.

Med sin sterke kritikk av infobransjen følger Johnsen opp Ulf-Arvid Mejlænders bok ”Slik gjør du suksess med PR” (se Kommunikasjon 1/07) med først å kritisere bransjen, før så å fortelle hvor flink én selv er – hvordan de selv skiller seg fra dem de kritiserer. Men som Mejlænder, er også Johnsens kritikk uten referanser, henvisninger og ofte veldig generelle.

Johnsen hevder at journalister kaster seg over tall og statistikk, hvis de for tilgang til det. Men da burde han selv vokte seg vel for å gjøre det samme. Måten han refererer til en undersøkelse om (dårlig) tillitt til kommunikasjonsrådgivere, borger ikke for – nettopp – høy tillitt! Johnsen har mange gode poenger, men når han skriver at det ikke finnes noen høyskoleutdannelse i kommunikasjonsrådgivning og at det knapt finnes noen faglitteratur om kommunikasjon, ”bare fragmenter av litteratur”, faller tilliten til forfatteren ytterligere.

Trykt i Kommunikasjon 4/07