|
Dette er boken som
fikk mye oppmerksomhet for påstanden om at Erna Solberg er for
tjukk:
”En million
mennesker sitter bare og ser. De tenker med maven. Og det som skjer
der nede er at det skapes en bestemt følelse av at mennesket Solberg
ikke har kontroll, hun spiser seg fet og hun rydder ikke opp etter
seg. Vil vi ha en slik statsminister? Tenker maven” (sitat fra
boken).
Frank Aarebrott
kalte uspillet ”udannet, flaut og plumpt”. Jeg vil fremhave at
utsagnet er meget tvilsomt. Selv om Ringdal lar seg forstyrre av
Solbergs kropp, er det ikke sikkert det er slik andre reagerer. Hele
Solbergs kropp på et bord, med Høybråten og Sponheim som velvillige
assistenter, var nemlig det klareste enkeltstående
kommunikasjonstiltaket under hele den siste valgkampen. Men om
Ringdal mener at Solbergs kropp kan stå i veien for budskapet, kan
man vel også si at uttalelsene om den samme kroppen står i veien for
budskapet i denne boken.
Ringdal kobler
nemlig ulike retoriske teorier opp mot praktisk kommunikasjon på en
god måte. Han legger vekt på hvordan man kan flytte egne ideer
tanker over til andre, slik at de gjør som en selv vil. Han viser
til at en diskusjon bør ende opp med å finne det beste jordsmonnet
for egne ideer, slik at de får et bedre grunnlag for fremtidig
vekst.
Smil og talefeil
Det er sikkert
betryggende for mange å lese at en muntlig presentasjon ikke trenger
å være perfekt. Tilskuerne vil nemlig se deg som forteller,
med dine små smil, din lille talefeil og gløden og engasjementet i
øynene dine. Et godt utgangspunkt for å bli en god formidler er
altså å ha noe på hjertet. Dette dreier seg om troverdighet
(talerens ethos) og skape velvillighet hos publikum.
Ringdal mener
likevel at en politiker bør gjøre en rekke planlagte tiltak for å
bidra til å skape et bilde av seg selv som en troverdig politiker.
Troverdigheten bygges således opp av tre komponenter: kompetanse,
moral og velvilje. Kompetanse dreier seg om at han man har greie på
det man snakker om. Moral dreier seg om at man har gode intensjoner
(og klarer å vise det). Velvilje setter Ringdal i forbindelse med
utstråling - hvordan du blir oppfattet av mottaker.
Kjekke presidenter
Ringdal prøver således å argumentere for at Erna Solbergs kropp
overdøver budskapet, med henvisning til at vi alle søker det som er
ekte. Han skriver nemlig at det er mye som tyder på at syk og tykk
ikke faller under kategorien ekte. ”For hva kan det komme av at
amerikanske presidenter de siste 50-60 år har vært slanke og/eller
”kjekke”?”. En meget syltynn kobling som neppe holder. Jeg er ikke
sikker på at vi i Norge forbinder de amerikanske presidentene fra de
siste 50 årene med noe som er spesielt ekte og det finnes ikke noe
kjent dokumentasjon på at vekt har negativ betydning for oppslutning
om en partileder.
Til tross for god
kjennskap til retoriske teorier klarer heller ikke Ringdal å skille
mellom begrepet ethos (troverdighet eller talerens karakter) fra det
som er etisk. Og det er her Ringdal også svikter i sin egen
kommunikasjonsvirksomhet. Han knytter nemlig ethos til hva som er de
etiske sidene med de sakene han argumenterer for.
Under
falskt flagg
Ringdal råder oss til å gå ut med
vikarierende motiv i de godes tjeneste. Han viser til en jobb han
gjorde for Sogn videregående skole, som mistet søkere. Løsningen var
å invitere 9.klassinger fra Midtstuen skole på ”cocktail-party” på
Hotel Continental for å få oppmerksomhet fra media og økte søketall
fra skoler som ligger på Oslos østside – ikke fra Midtstuen skole.
Opplegget fungerte bra, men kampanjen seilte likevel under falskt
flagg.
Vi så det også i
boken ”God PR. Norsk markeds-PR i praksis”, hvor Ringdals metoder
overgikk de gode hensikter. For å skape oppmerksomhet og bedre
holdninger til bistand gjennom prosjektet Involveyourself ble
ulike typer mennesker satt i bur i ”Etnisk ZOO” på Aker brygge og
intetanende elever ble lurt med troverdige trusler om at Norge har
blitt utsatt for statskupp og at noen av dem måtte flykte - og
vikarlærere som kommer med rasistiske utsagn.
Ringdal fremhever
også på trikset med å spille inn problematiske saker til mediene
fredag ettermiddag for å få minst mulig oppmerksomhet om disse
sakene og dermed begrense skadene.
Det er som han selv
skriver: ”Etos er karakteren til avsender. Og karakter er altså
grunnsteinen i det hele. Den som oppfattes å være et helstøpt
menneske med en god karakter, med dyder som mot og ærlighet, han vil
ha et forsprang i sin kamp for å overbevise sitt publikum”. Da
skaper det ikke velvilje med å påstå at en seriøs politiker er for
feit, for å få oppmerksomheten rundt sin egen bokutgivelse. Etter
PR-kampanjen rundt denne utgivelsen og oppstyret rundt Bjarne Håkon
Hansens nye jobb, kan man derfor få inntrykk av at all PR er god PR
i en bransje som allerede sliter med dårlig omdømme.
Publisert i
Kommunikasjon 6/09 |
