Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Ujevnt om sosialpolitikk i media

Denne boken trekker opp en viktig debatt om medienes sterke individualisering av sosialpolitiske saker. Men bidragsyterne avslører mangel på medievitenskapelig kunnskap og dybde.

Mediene spiller en sentral rolle i hvilke tema som diskuteres om sosialpolitikk – og politikere følger villig opp når mediene setter dagsorden. Medienes personfokus fører derfor den politiske debatten inn mot utvalgte enkeltsaker. Det har vi ikke minst sett tydelig i oppslag om individualiserte barnevernsaker.

Med utgangspunkt i en nordiske forskerkonferansen om medier og sosialt arbeid har redaktørene av denne boken plukket ut ti bidrag som ser på hvordan nordisk presse skildrer sosiale problemer og sosialpolitikk. Pressens bilder av overgrep mot eldre, ungdomskriminalitet, den danske innvandringsdebatten og gateaviser i Danmark, Sverige og Finland er noen av temaene som blir beskrevet og analysert av eksperter på sosialpolitikk.

I det eneste norske bidraget i boken tar forskerne Ann-Helén Bay og Jo Saglie for seg norsk presses dekning av velferdsstaten fra 1969 og frem til 1999. De skriver at når avgjørelser bygger på skjønn, som ofte i barnevernet, er det lettere å finne frem til enkeltsaker hvor noen føler seg urettferdig behandlet. Motsatsen er ytelser som barnetrygd, der standardiserte regler gir mindre rom for fortellinger om enkeltskjebner.

Mens administrasjon og fordeling dominerer dekningen, har svært få artikler sitt hovedfokus på misbruk eller utgifter. Det velferdspolitiske ordskiftet i norske aviser handler i liten grad om negative aspekter ved velferdsstaten, i form av utgifter, høye skatter eller klienter som misbruker offentlige ytelser. Det er velferdsstatens utilstrekkelighet ytelser og dårlige forvaltning som blir omtalt.

Enighet om velferd
Avisdekningen faller slik sett sammen med hovedstrømninger i både opinion og den politiske eliten. Det er bred enighet blant de politiske partiene om den offentlige satsningen på velferd. Til forskjell fra for eksempel England, hvor faktisk eller påstått misbruk av velferdsytelser dominerer omtalen av velferdsstaten.

I takt med velferdsstatens vekst har imidlertid medienes syn på hvem som er den lille mannen som skal forsvares og hjelpes blitt forandret. Tidligere var dette den fattige som falt utenfor velferdssystemet. I dag er den lille mannen brukeren som blir behandlet dårlig innenfor systemet.

Bay og Saglie viser altså til at perspektivet er forskyvet fra elendigheten utenfor velferdsstaten til elendigheten innenfor. Det er i og for seg en interessant observasjon, men de kommenterer ikke hva  som skjer i en nyliberalistisk samfunnsutvikling hvor mediene fortsatt skriver om det som skjer innenfor systemet, mens elendigheten utenfor systemet øker.

Enhetlig mediemarked
Jeg savner også et sterkere hensyn til det spesielle norske mediemarkedet, når de sammenligner Norge med andre land. De skriver at det er først og fremst ut fra økonomien og i noen grad den politiske utviklingen at Norge fremstår med annerledes. De skriver ingenting om hva som er spesielt med den politiske utviklingen i Norge. Og de ser helt bort fra at Norge har et mer enhetlig mediemarkedet enn de aller fleste andre land i Europa, uten det klare skillet mellom elite- og populæraviser.

Med litt mer kunnskap om medievitenskap, som et samfunnsfag, ville de kanskje sett disse tingene i sammenheng. Både mediene og politikere i Norge har siden frigjøringen fra både Sverige og embetsmannsstaten hatt en sterk trang til å stå på folkets side. Noe som sannsynligvis er den viktigste forklaringen på norske mediers sterke forsvar av enkeltmennesker som føler seg overkjørt av statlige myndigheter eller et byråkartisk barnevern.

Professor Tommy Lundström står bak det meste interessante bidraget i boken. Han skriver om hvordan mediene omtaler sosialtjenesten i Sverige sitt arbeide overfor utsatte barn, tilsvarende det norske barnevernet.

Platte beskrivelser
Lundström konkluderer med at beskrivelsene av sosialarbeiderne er ganske platte. Leserne får ikke vite mye om motivene og grunnene for sosialarbeidernes avgjørelser eller deres syn på enkeltsaker. Det skapes et bilde av en byråkrat som gjemmer seg bak paragrafer, taushetsplikt og stengte dører. Den dramatiske effekten skapes dermed mellom de svake, tyste og motivløse sosialarbeiderne og den detaljerte beskrivelsen av det demoniske overgrepet mot familien eller barnet som blir beskrevet personlig og levende.

Engelske forskere viser til at sosialarbeidere har nærmest blitt et symbol eller en metafor for en stivbent offentlig sektor og dermed også en passende målskive for å angripe hele den offentlige sektoren. Lundström passer seg for å sammenligne for sterkt med England, men han skriver at også i Sverige kan sosialsektoren tjene som eksempel på hvordan det offentlige ikke fungerer.

Lundström viser til at også i hans materiale får man inntrykk av at de sosiale problemene bare øker og øker. I medienes beskrivelse av ungdomskriminalitet blir uttrykksformene mer og mer kraftfulle og de kriminelle blir yngre og yngre. Men de som forsker på dette viser til at ungdomskriminaliteten knapt har økt de siste tiårene. Men pressens ønske om å dramatisere fører til moralsk panikk, det vil si at medieoppslag blir en del av opptrappingen av problemet, med offentlig debatt og tilhørende politiske utspill. Dermed blir bestemte sannheter etablert og de ansvarlige – politikere og sosialarbeidere – må reagere på det som blir presentert som sentrale samfunnsproblem.

Mye positivt
Lundström skriver at sosialarbeidere han har snakket med har inntrykk av at allmennhetens inntrykk av dem først og fremst er tegnet av de individsentrerte, kritiske oppslagene i mediene. Men de fleste artiklene i avisene er rapporter fra ganske udramatiske hverdagshendelser og utspill fra sosialarbeidere og politikere, med mange positive beskrivelser av sosialtjenesten. Av en eller annen grunn viser ikke Lundström til den klare forskjellen mellom lokale medier og de riksdekkende. All tidligere forskning tyder nemlig på at de lokale mediene behandler sosialarbeidere på en snillere måte enn de riksdekkende, hvor nyhetsterskelen er langt høyere.

Professor Gunvor Andersson har sett på hvordan pressen beskriver barn som har gjort overgrep. Hun setter spørsmålstegn ved om mediene virkelig gransker makten kritisk i slike saker når de kun refererer til politi og representanter for sosialtjenesten, som alle sier de vil hjelpe de utsatte barnene på best mulig måte.

Denne anmeldelsen ble trykt i Klassekampen 2. april 2004