Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

En enkel tabloid verden

Som redaktør for VG i avisens største ekspensjonstid, vet Arne Bonde hva pressedrift dreier seg om: opplagstall, publikumstekke, økonomi og kjendiser.

I Arne Bondes verden var en avis det samme som en hvilken som helst annen merkevare eller foretning. Et halvt år etter hans død kan vi lese betraktningene til den tidligere redaktøren i VG og den første programdirektøren i P2. Boken er redigert av Dag Bredal, men manuset skal ha vært godkjent av hovedpersonen selv.

Uten sidestykke
Bonde startet sin karriere i VG i 1952. Han var ansvarlig redaktør fra 1967 til 1974. Det er i denne siste perioden VG opplever en økning uten sidestykke i norsk pressehistorie og går forbi Dagbladets opplagstall i 1972, med et opplag på 115.000.

VG var avisen som ble identifisert med den norske hjemmefronten og så dagens lys sankthansaften 1945. Mange av de første medarbeiderne hadde også vært en den del av motstandsbevegelsen. Bonde hadde selv vært journalist under krigen og opplevd de alliertes bombing av Berlin i slutten av andre verdenskrig.

I starten var målet med VG å lage en verdifull riksavis etter mønster fra store kvalitetsaviser som The Times og Manchester Guardian. Men økonomi og oppslagstall ble raskt stilt foran de journalistiske målene. Med en forholdsvis beskjeden startkapital og nesten ingen tekniske muligheter skulle det i følge Bonde mirakler til å nå de ønskede journalistiske målene. Uten å nevne VG, skriver Bonde at pressehistorien er full av eksempler på aviseiere og redaktører som har store vyer, men hvor suksessen gradvis dreper intensjonen.

Sport og kjendisstoff
Bonde mener at norske aviser tidligere alt for ofte skrev for hverandre og at leserne kom i andre rekke. Som en løsrivelse fra dette skriver han at VG ikke var redd for å slå opp sport og kjendisstoff på første side.

Bonde innrømmer samtidig at VG har en del av ansvaret for at det har blitt en overdreven fokusering på kjente mennesker og på middelmådigheter som ønsker å bli kjendiser. Og han tar selv hovedansvaret for at VG ble det han kaller en pop-avis med overvekt av det lette stoffet.

I forbindelse med debatten om momsfritak for Se og Hør er det interessant at Bonde, som redaktør og journalist, med bakgrunn i VG, skriver at grensen mellom ukeblader og aviser er gradvis visket ut. Og det er verdt å merke seg at han ikke skriver dette som en kritikk av VG – snarere tvert i mot. Han viser heller til at oppslagene har steget betydelig for de aviser som har kopiert åpenlyst fra ukebladene.

Kritisk til eteren
Mens Bonde i sine tidligere VG-år var talsmann for utvidelse, forandring og nyskapning, er hans beskrivelse av tiden i NRK ganske annen. Han ble ansatt som NRK P2s første programdirektør i 1983.

Bonde stiller seg spesielt kritisk til NRKs håndtering av overgangen til tre kanaler i 1992. Den kommersielle kanalen P4 hadde akkurat kommet ut på eteren med sin målrettet musikk og programvalg. Da NRK la ned populære programmer, sto P4 klar til å ta over både konsepter og lyttere.

I følge forfatteren ble NRK ledet inn i fristelsen til å dele publikum i tre segmenter, med den folkelige P1, den intellektuelle P2 og en ungdommelig P3. Bonde hevder at ledelsen i NRK ble styrt av det han kaller profesjonelle markedsførere og såkalte trendforskere fra MMI og at dette måtte gå galt. Han fastslår til og med at omleggingen til tre kanaler ikke ble noen suksess.

Det er riktig at MMIs undersøkelse ble brukt, men NRKs tredeling er nærmest en kopi av BBC og Danmarks Radio sine opplegg for radiodrift. Og med denne tredelingen har vi fått det aldeles glimrende P2, det lyttbare P1 og det moderne P3 – kan vi ønske mer fra det gamle trauste NRK? Men også her er det et størst mulig publikum som er det sentrale for Bonde.

Tall og publikumstekke
Hele hans skildringen av sin mediekarriere dreier seg om økonomi, publikumstekke og oppslagstall. Bonde ser helt bort fra medienes rolle i demokratiet og i det offentlige ordskiftet.

Dette er uten tvil en del av norsk pressehistorie, sett fra et personlig ståsted. Bonde skriver selv i forordet at han ikke har ambisjoner om å gi noe stort bidrag til norsk pressehistorie, men heller fylle enkelte hull for andre som måtte bli fristet til å skrive sin del av historien om norske medier.

Det som er interessant med denne boken er hvordan Bonde – som en sentral redaktør i norsk mediehistorie – tenkte om avisdrift og økonomisk gevinst. Eller som de synger i VG-sangen: ”Vi tror vi tror på sex og hor, og fri abort og tabuord. Vi gråter med hver enslig mor, som spores opp i Sandefjord. Vi tror på evig TV-slakt, og trykkfeilenes trolldomsmakt, på kongestoff og kjendisprat i hendig tabloidformat.”

Trykt i Klassekampen 9. desember 2003