Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Pressens fargefilter

Merete Lindestad og Øivind Fjeldstad:
Av utenlandsk opprinnelse. Nye nordmenn i avisspaltene
IJ-forlaget
141 sider

Til tross for at det er bare seks år siden Adrian Gashi kom til Norge som flyktning fra Kosovo, blir Vålerenga-spilleren ikke omtalt som kosovo-albaner eller innvandrer. I skarp kontrast til nyhetsjournalistenes beskrivelser av kosovo-albanere i Norge som er innblandet i kriminalitet. Mens krimjournalister spesielt legger vekt på å skille mellom folk med utenlandsk opprinnelse og ekte, etniske nordmenn, er et slikt skille uinteressant for sportsjournalister. De sistnevnte er opptatt av presentasjoner og er stort sett fargeblinde.

På samme måte omtales John Carew som Lørenskog-gutt. Mens for andre som har mørk hud og er med i en gjeng som kommer på kant med loven, hjelper det lite å være født på Lørenskog. Da blir den utenlandske opprinnelsen trukket frem og de blir afrikanere eller innvandrere når den problematiske oppførselen blir omtalt i pressen.

Merete Lindstad og Øivind Fjeldstad er tilbake med en ny, god analyse av norske journalisters beskrivelser og historier om innvandre og andre med utenlandsk opprinnelse. Seks år etter at de tok tak i problemstillingen med Pressen og de fremmede. Forfatterne fastslår nå at nordmenn med såkalt innvandrerbakgrunn dukker oftere opp i vanlige sammenhenger, på linje med andre nordmenn. Ofte er det bare utseendet og det uvanlige navnet som forteller leserne at det dreier seg om mennesker med bakgrunn fra andre deler av verden.

Når innvandrere beskrives i positive sammenhenger, omtales de gjerne som norske. Men når de dukker opp i negative sammenhenger, understrekes deres utenlandske bakgrunn. Betegnelsen innvandrer brukes derfor nesten utelukkende i negative sammenhenger. Norske journalister er derfor enige med Gro Harlem Brundland at det er typisk norsk å være god – og typisk innvandrer og være taper eller kriminell.

Forfatterne påpeker at den enkelte artikkel kan være korrekt nok, men når journalister i stor grad knytter begrepet innvandrer til saker om ressurssvake innvandrere med problemer, kan det skape en ensidig elendighetsbeskrivelse av store deler av Norges befolkning. For hvem er innvandrer? I følge norske aviser kan det være alt fra barn født i Norge av Pakistanske foreldre til utlendinger uten visum og oppholdstillatelse som er siktet for kriminalitet i Norge. Alle slike saker der gjerningsmennene ikke er etnisk norske inkluderes i fellesbetegnelsen innvandrerkriminalitet, og de blir dermed en del av pressens innvandrerbilde.

Med relevante eksempler får forfatterne frem hvordan pressens beskrivelser kan skape fordommer mot dem som ikke kan kalle seg etnisk norske, som har blitt det nye begrepet for å stenge ute dem som ikke ser europeiske ut. Når Stavanger Aftenblad skriver at om du er gutt, innvandrer og har foreldre med lav utdanning er du blant skolens tapere, har det neppe stor innflytelse på oppfattelsen av gutter generelt. Men folk flest har mindre kontakt med innvandrere, og har dermed ingen som kan tilbakebevise denne negative generaliseringen av innvandrere.

Forfatterne etterlyser også kilder med innvandrerbakgrunn i avisene. Selv løser de to etnisk norske nordmennene dette forebildelig med å slippe til to menn og to kvinner med røtter i land utenfor Europa, men som stort sett har levd i Norge. Alle fire har personlige erfaringer med pressen som intervjuobjekter, og alle advarer de mot journalister som bygger murer i stedet for broer.

Oslo-politikeren Khalid Mahmood fremhever at ingen biskoper, prester eller kristne lokalpolitikere blir avkrevd svar på spørsmål om kristendommen etter drapene i en pinsemenighet i Knutby. Og han viser til at Hallvard Flatland skjellet ut dommerne da han ble dømt til seks års fengsel. Hadde han som muslim gjort det samme, ville det blitt beskrevet som om muslimer ikke har respekt for rettsvesenet. I samme gate viser talskvinne Amber Khan i World Islamic Mission til at ingen betegner det som skjer i Nord-Irland for kristen terrorisme.

Men det er ikke bare klaging! Kunstnerisk leder Cliff Moustache ved Nordic Black Theatre har registrert med glede at kunstnere og kulturarbeidere med innvandrerbakgrunn i langt mindre grad enn før fremstilles som eksotiske.

Forfatterne tar også et lite oppgjør med sosialantropolog Unni Vikan, som har vært med på å bygge opp myten om at norske medier har fortiet innvandreres kriminelle virksomhet. Vikan har tidligere påstått at det frem til 1995 var forbudt for norske aviser å oppgi en persons etniske bakgrunn eller innvandringsbakgrunn i omtale av kriminalsaker. Vikan blir derfor anbefalt å sjekke avisenes arkiver, før hun kommer med slike påstander. Litt merkelig er det imidlertid at forfatterne senere bruker den samme Vikan som kilde når de omtaler drapet på Fadime Sahindal i Sverige for tre år siden.

Det er ellers lite å sette fingeren på i denne boken. Forfatterne skriver velformulert, ettertenksomt og innsiktsfullt om et vanskelig tema, uten å bli dogmatiske. Boken er nok likevel for spesielt interesserte - noe alle journalister som bruker ord som innvandrere, fremmedkulturell og utenlandsk opprinnelse i sitt daglige arbeid bør være. Og sportsjournalistene som går beskjemmet gjennom nyhetsavdelingens kontorer, kan lese på seg litt selvtillit med denne boken!

Trykt i Klassekampen 7. mai 2005