|
En helhetlig miljø-
og utviklingsforskning kan være med på dempe konfliktene mellom
rike og fattige land, hvor de rike landene ofte har fokus på miljø,
mens de fattige landene har større fokus på utvikling, sier Gunnar
Sørbø, direktør ved Christian Michelsens Institutt.
På grunnlag av
innleggene på konferansen ”Fattigdom, utvikling og miljø”, som
Forskningsrådet arrangerte i vår, har et panel på fem personer nå
kommet med anbefalinger til myndigheter, næringsliv og Forskningsrådet.
- Det har vært en
tendens til at arbeidet for miljø og utvikling har drevet fra
hverandre etter den store miljø- og utviklingskonferansen i Rio de
Janeiro i 1992, både i forskning og praktisk politikk. Vi anbefaler
derfor at norske myndigheter integrerer bærekraftig utvikling bedre
i den nasjonale politikken som helhet, sier Sørbø.
To parallelle
prosesser
Selv om det på konferansen i Rio de Janeiro i 1992 ble lagt stor
vekt på koplingen mellom fattigdom og miljø, har de to i følge
panelet, i praksis blitt forankret i to parallelle prosesser med dårlig
integrasjon, også i Norge.
- Og i
utviklingsland har det vært uro over at flere globale miljøavtaler
er basert mer på de industrialiserte lands prioriteringer enn det
utviklingslandene selv opplever som de mest presserende miljøproblemene,
sier Sørbø
Brundtlands
feilslutning
I rapporten blir det fremhevet at nyere forskning har påvist at
forholdet mellom fattigdom og miljø er mer sammensatt og
differensiert enn Brundtland-kommisjonen la til grunn.
- Helt siden
Brundtland-kommisjonen for miljø og utvikling la fram sin rapport
”Vår felles framtid”, har vi gått ut fra at fattigdom er en av
hovedårsakene til miljøproblemene. Dermed blir det sagt at vi
trenger økonomisk vekst og utvikling for å løse miljøproblemene.
Dette har lenge vært en nyttig tese, som har vært med på å skape
oppmerksomhet om fattigdom. Men sannheten er nærmere at velstandsøkning
kan skape miljøproblemer, som paradoksalt nok kan være et hinder
for velstandsøkning for andre.
Lokal kunnskap
Panelet viser derfor til at det er viktig å identifisere
vekstmuligheter som bidrar til å redusere fattigdom uten at de går
på bekostning av miljøet. Det fremheves at disse tiltakene må
bygge på lokal kunnskap om fattigfolks tilpasninger, strategier og
institusjoner, i tillegg til kunnskap om de ulike makro-faktorer som
preger folks liv i ulike deler av verden.
Både nasjonale og
globale strategier for fattigdomsreduksjon må være utformet slik
at de underbygger, og ikke undergraver, de fattiges levekår og
ressursgrunnlag og -tilgang. Dette inkluderer tiltak som kan gi økt
sysselsetting blant de fattige, styrke deres rettigheter til både
produktive ressurser og elementære offentlige tjenester, som helse,
utdanning og vann/sanitær.
Næringslivets
rolle
De fem ekspertene fremhever at det er nødvendig med tiltak som kan
gi lokale institusjoner og fattige grupper en sterkere rolle og større
deltakelse i politikk og samfunnsliv. Viktige formål er å redusere
de fattiges sårbarhet overfor miljørelaterte problemer og sikre
dem langsiktig tilgang til naturressurser. Panelet fremhever også
at næringslivet må være en aktiv partner for å fremme bærekraftig
utvikling.
- Dette kan både
gi økt sysselsetting og fremme kompetansebygging om bedriftenes
samfunnsansvar i vertslandet, sier Sørbø
Dette
intervjuet er også publisert på forskning.no
22.08.02
* Intervjuet er skrevet på oppdrag fra Norges
forskningsråd
|