Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

Psykologer fremhever at vi må lytte til dem som utøver vold. Også barn som har opplevd krig må slippes frem, slik at de kan komme ut med sin historie.

– En liten negativ hendelse kan føre til at demningen brister, forteller psykolog Magne Raundalen ved Senter for krisepsykiatri. Dette kan sikkert bekreftes av mange lærere, som har opplevd at innvandrerbarn reagerer voldsomt på små detaljer.

Nye trusler i Norge
Kildene for barnas traumer kommer som regel fra deres opprinnelige hjemland. Men Magne Raundalen påpeker at nye trusler i Norge kan forsterke deres angst og usikkerhet.

– Midlertidig asyl, politi, rasisme, vold og mobbing gir barn og unge en opplevelse av at det er noe som er galt. Deres farlige konklusjon er ofte at det er dem selv det er noe galt med.

Raudalen forklarer at barn som har opplevd krig ofte kan ha store følelsessvingninger, med depresjon, angst og aggresjon på grunn av stor spenning og vedvarende overvåkenhet. Det er derfor viktig at barna får muligheter til å sette ord på det grusomme de har opplevd.

– De må kunne bruke sitt eget språk til å beskrive disse hendelsene, sier Raudalen, som med en rekke bøker på samvittigheten kan kalles Norges mest anerkjente barnepsykolog.

Dårlig språk kan nemlig være medvirkende til at barna får det Raudalen kaller nedsatt kognitiv kontroll. Det vil si hvordan de styrer sine handlinger ved såkalt fornuft og erfaring, uten at de lar følelsene løpe løpsk.

Foreldres ansvar
Psykologen påpeker at foreldrene til barn som har opplevd krig eller andre grusomheter, har et stort ansvar.

– Vi ser ofte at foreldrene ønsker å skjerme sine barn ved å legge skjul på de traumatiske hendelsene. Men det er viktig at foreldrene er åpne og lar barna komme frem med sine tanker og følelser. Barna må få muligheter til å forstå hvorfor de har flyktet, hvorfor foreldrene var redde og hvem de flyktet fra, forklarer Raundalen.

Dette blir bekreftet av psykolog Per Isdahl.

– Vold trenger ikke å avle vold. Men dette er ofte avhengig av at man setter navn på det som har skjedd. Det er en tendens til å pynte på hendelse ved å anvende andre begreper enn de som virkelig beskriver hendelsene.

Isdahl sier videre at vi må plassere ansvaret der det hører hjemme.

– Du må ikke klandre deg selv, hvis det er noen andre som har gjort overgrep mot deg. Du må bearbeide og dele dine opplevelser med andre. Synliggjøring og navnsetting er sentralt for at volden ikke skal avle ny vold, påpeker Isdahl.

Mange fallgruver
For å synliggjøre og få frem de traumatiske historiene er det viktig å skape tillit. Psykolog Mette Bengtson viser til at man må lytte for å kunne få tak i hva som ligger bak en voldelig atferd.

– Man må bruke tid for å forstå hvordan den enkelte tenker. Først da er det fruktbart å komme med alternative forslag. Men det er mange fallgruver før man kommer så langt, forklarer Bengtson.

Hun viser til at voksne ikke må være fordømmende, men de må heller ikke akseptere voldelig atferd.

– Vi som lytter må heller ikke prøve å komme med fortolkninger og forklaringer overfor den som forteller. Det kan oppleves som krenkende. Unge mennesker må derimot få opplevelsen av at de er aktører i sitt eget liv.

Bengtson fremhever at vi heller ikke må spørre hvorfor de handlet som de gjorde.

– De har nemlig ikke et svar som vi voksne vil akseptere. Det er derimot de voksnes ansvar å introdusere alternative perspektiver og problemstillinger.

Manglende tro og håp
Bengtson viser til at manglende motivasjon til forandring hos ungdom ofte skyldes de voksnes manglende interesse, tro og håp. For ungdom som lever i frykt er det tryggest å avvise noe som eventuelt kan bli truende.

– Vi må derfor skape tillit for å komme i en konstruktiv dialog.

Dette intervjuet er publisert i Samora nr. 6 - 2001 og på Antirasistsk Senter sine nettsider