Kronikker, kommentarer
... om media
... om globale spørsmål

- Humanister har en tendens til å komme med gammelt nytt innenfor medieforskningen. Generelt har samfunnsvitere mer greie på hva humanister har forsket på, enn omvendt, sier medieforsker Anita Werner.

Foto: Ståle Skogstad

- Når humanister presenterer nye ideer og begreper, er dette ofte kjente ting for samfunnsvitere, men i en ny innpakning, sier Anita Werner.

Da Institutt for medier og kommunikasjon skulle opprettes i 1988 var hun bestyrer ved Institutt for presseforskning på Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Sentrale personer ved Det historisk-filosofiske fakultet var i gang med å planlegge mediestudier ved fakultetet. Den daværende universitetsledelsen satte imidlertid foten ned for opprettelse av to medieinstitutter ved universitetet. Det ble derfor bestemt at det skulle opprettes et tverrfaglig institutt som skulle innbefatte Institutt for presseforskning ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet og folk fra de humanistiske miljøene. Men det er ikke alltid humanister og samfunnsvitere har det samme synet på hvordan vi bør øke kunnskapsnivået i forhold til massemediene.

Ved det nyopprettede instituttet var Werner bestyrer de to første årene. Hun ble sett på som en åpen og demokratisk bestyrer, som fungerte som brobygger mellom to fagretninger.

Forskjellig utgangspunkt
- Humanister og samfunnsvitere har et forskjellig vitenskapsteoretisk utgangspunkt. Før Institutt for medier og kommunikasjon ble opprettet, var det gjort lite humanistisk forskning på medier i Norge. Men humanistenes ideer og tilnærmingsmåter til medieforskningen vakte vår interesse. Det var viktig at det ble forsket mer på selve innholdet i mediene. En del samfunnsvitere fikk likevel inntrykk av at det var vanskelig å diskutere med humanister, da de ikke kjente godt nok til eksisterende forskning, sier den sosiologiutdannede medieforskeren. Werner fullførte magistergraden i sosiologi ved Universitetet i Helsingfors i 1956.

Hun nevner forventningshorisont som et eksempel på en «ny» humanistisk term, som man kan finne igjen i den samfunnsvitenskapelige litteraturen under andre navn.

- Samarbeidet mellom representanter for ulike fagretninger har imidlertid bedret seg etter hvert, men fortsatt er mye av medieforskningen enten humanistisk eller samfunnsvitenskapelig. Kulturvitenskap er viktig, men mediene er også sosiale fenomener. Vi må derfor se på de økonomiske strukturer som ligger bak og på medienes politiske, sosiale og økonomiske betydning for samfunnet for øvrig. Samfunnsvitere stiller litt andre krav til vitenskapelighet enn humanister. I den sistnevnte forskningstradisjonen spiller tolkning og det subjektive inn og har en vesentlig funksjon. Det er derfor viktig at forskeren innser sin egen rolle i forskningsprosessen. Den type forskning som er både teoretisk interessant og viktig for folk flest, ligger mitt hjerte nærmest. Verden er full av spennende problemstillinger som skriker etter å bli undersøkt. Humanister kan litt for ofte bruke tiden på subjektive interesser, spørsmålsstillinger og konstruksjoner, uten klar interesse for andre.

Werner har sittet i et utall komiteer, råd og utvalg for å avgjøre hvilke forskere som fortjener økonomisk støtte.

- Hva kjennetegner en god forsker?

- En forsker må i utgangspunktet være tvisynt og holde på denne holdningen gjennom hele forskningsprosessen. I tillegg til teori og empiri som bekrefter og støtter eget syn, må man være villig til å trekke inn og tolke det som viser det motsatte.

Komplekse spørsmål
Anita Werner har ikke mye til overs for brautende forskere som skriker opp hver gang de tror de har gjort en banebrytende nyoppdagelse.

- Visse forskere prøver å rendyrke et aspekt for å argumentere og fremme nye synspunkter. Andre kan ha belegg for å mene det stikk motsatte. Ingen av dem har nødvendigvis rett. Å hevde at vold på fjernsyn ikke har noen effekt på barn og unge, er like galt som å hevde at fjernsynet er den avgjørende årsaken til volden i samfunnet. Det hadde vært enklere med en svart/hvitt-tankegang, men menneskelig atferd og kultur reiser for komplekse spørsmål til at det blir fruktbar forskning av en slik forenkling.

Barn og fjernsyn
Ved å forske på hvordan mediene påvirker oss, er Werner langt på vei sikret oppmerksomhet fra folk utenfor universitetene. Spesiell interesse har hun for hvordan barn og unge reagerer på det de ser på fjernsynet. Hennes bok fra 1994, Barn i fjernsynsalderen, er oversatt til både finsk og svensk og kommer nå i sitt tredje opplag på norsk.

- Det var tilfeldigheter som førte meg inn i medieforskningen, forteller Werner.

Etter å ha fullført tysk mellomfag og arbeidet i skolen, vender hun tilbake til universitetet. Her gjennomfører hun en undersøkelse om norske journalisters bakgrunn, på forespørsel fra Institutt for presseforskning. På 1960-tallet gikk diskusjonen heftig om hvordan barn ble påvirket av fjernsynet. Werner kaster seg på ny inn i problemstillingen ved å definere sitt eget forskningsprosjekt. I 1967 hadde NRK ennå ikke utbygd sitt fjernsynsnett til Finnmark. Werner benytter derfor sjansen til å undersøke barns tanker og vaner før fjernsynets inntreden i hjemmet. To år senere intervjuet hun igjen unge finnmarkinger, som nå hadde tilgang til NRKs sendinger. Werner var den første som gjennomførte en slik undersøkelse av stort omfang i Europa.

Overdrevne forestillinger 
- På denne tiden visste man lite om det nye mediet, og forestillingene om fjernsynets passiviserende effekter var ofte overdrevne. Min undersøkelse viste imidlertid at barna ikke var mindre aktive etter innføringen av fjernsyn. De brukte mer tid på idrett og sosialt samvær, men kino, tegneserier, ukeblader og til en viss grad bøker ble det mindre tid til. Dette er blitt bekreftet i senere undersøkelser. Fjernsynet er først og fremst passiviserende for de barna som i utgangspunktet er passive. Det er også fare for at barn kan bli overstimulert av fjernsynet, slik at de vil holde på med litt for mange ting samtidig. Apatiske blir de derimot ikke.

Werners banebrytende undersøkelse tok også for seg flytteønsker og yrkesplaner blant skoleelever i Finnmark, før og etter at de fikk tilgang til fjernsyn.

- Det var en utbredt oppfatning at holdninger og meninger endret seg fortere enn de i virkeligheten gjorde. Jeg observerte imidlertid forbausende små endringer. Skoleelevenes reelle ønsker for yrkesvalg var stort sett de samme, men flere gikk med drømmer om glamour og statusyrker. Det viste seg at innflytelsen fra fjernsynet ble dempet av kamerater, foreldre, lærere og andre voksne. Personlige kontakter var og er fortsatt viktigere enn mediene, slår hun fast.

Werner foretok en ny undersøkelse i Finnmark i 1978. Med bakgrunn i disse undersøkelsene leverte medieforskeren sin doktoravhandling i 1986: Oppvekst i fjernsynsalderen. En studie av endringer i sosialiseringsprosessen. Dermed var hun den første kvinnen i Norge som hadde avlagt doktorgrad i massekommunikasjon.

Pensjonistens forskerfrihet
Til tross for at Anita Werner pensjonerte seg i vår, er den finske medieforskeren fortsatt aktiv ved Institutt for medier og kommunikasjon.

- Fordi jeg følte meg overanstrengt, valgte jeg å pensjonere meg. Dette har siden vist seg å være det klokeste jeg kunne gjøre. Nå får jeg tid til å arbeide med det jeg synes er viktigst og morsomst ­ uten stress. Miljøet kan fremdeles bruke meg, samtidig som unge forskere gis anledning for fast ansettelse. Jeg skjønner ikke at ikke mange andre benytter seg av denne muligheten.

Rettferdig vold
Werner understreker at TV bare er en av mange faktorer som kan framkalle aggressiv atferd. Manglende omsorg, småkriminalitet i nærmiljøet og utrygghet er av større betydning. Men mye TV-titting kan være en utløsende faktor. Medievold som oppfattes som rettferdig, fører oftere til voldelig atferd hos barn enn den volden som oppfattes som urettferdig.

- Når helten bruker vold for å forsvare seg selv eller andre, er virkningen større enn når skurken gjør noe tilsvarende. Det er lettere å identifisere seg med det som blir oppfattet som berettiget og rettferdig. Jenter blir påvirket av TV-vold på en annen måte enn gutter. Blant gutter er det en sterk sammenheng mellom antall timer foran fjernsynet og aggressiv atferd og manglende konsentrasjonsevner. Gutter avreagerer på inntrykkene fra fjernsynet ved hjelp av vold mot andre. Hos jentene kan voldsscenene derimot føre til en overdreven engstelse og redsel. De har ikke den samme tendensen til å utføre brutalitet mot andre. Det er et paradoks at volden i samfunnet øker i en tid hvor skolen, foreldre og myndigheter bruker mye krefter på å kultivere den oppvoksende generasjonen til å ta avstand fra vold.

- Enkelte forskere er uenig i at volden i samfunnet øker. De hevder at vi har en annen type vold i dag og at den er mer brutal, men at omfanget av vold ikke nødvendigvis har økt.

- Det er ingen tvil om at vi har mer vold i samfunnet i dag. Medienes ufarliggjøring av volden er med på å forsterke denne tendensen i utsatte miljøer, bedyrer Werner.

Medieforskeren ønsker at mediekunnskap skal komme inn i skolen.

- Så lenge skolen ikke har et obligatorisk opplegg, er ansvaret for barnas forhold til mediene overlatt til deres foresatte. I familier hvor foreldrene ikke diskuterer medienes innhold, kan barnas kunnskaper om mediene utvikle seg tilfeldig. Barn av ressurssterke foreldre får derimot et mer bevisst forhold til mediene. Det er denne forskjellen skolen kan være med på å utlikne.

Framelsker egoisme 
Etter Werners oppfatning forsterker mediene og underholdningsbransjen vår kulturs egoistiske tankegang.

- I mange miljøer tar ikke unge nok hensyn til andre. Det er viktigere å nyte livet og realisere seg selv enn å tenke på andre. Utviklingen av eget jeg er det sentrale. Alle typer TV-programmer er bygd opp om denne filosofien: I sportsprogrammer, underholdning og filmer blir enerens prestasjoner framhevet, og vinneren er helten som blir beundret av seerne og andre aktører i programmene. Det er derfor viktig at foreldre og barn også snakker om programmer som i utgangspunktet virker uskyldige. Da kan det bli lettere for barna å vokse opp og forholde seg til andre mennesker. I parforhold er man nødt til å ta hensyn til den annen part hvis det skal fungere. Det er viktig at barna får et bevisst forhold til hvordan de blir påvirket.

- Hvordan ville TV-programmene vært hvis Anita Werner var kringkastingssjef?

- Vi ville hatt et fjernsyn som ikke framstilte vold som et middel til å løse konflikter.

- Virkeligheten er voldelig?

- Volden i verden skal vises, men ikke på en overdreven og spekulativ måte. Vi oppnår ingenting ved at barn og unge blir aggressive eller skremt av virkelige eller konstruerte voldsscener på fjernsynet.

- Du er ikke redd for å bli stemplet som moralist?

- Jo, det er jeg. Men volden på fjernsynet er dårlig egnet til å sosialisere barn og unge så lenge disse holdningene ikke møter noen motforestillinger. Barn trenger andre verdier, svarer Werner og innrømmer at hun på den måten kan kalles moralist. Men det er av hensyn til andre enn seg selv. 

Dette portrettet ble publisert i Apollon 4/5-1996