|
Den
7. august inntrer den konservative presidenten Andres Pastrana i
presidentpalasset i Colombia - et land hvor volden truer folk fra
alle samfunnslag. I 1997 ble 34.000 mennesker drept av paramilitære
grupperinger, dødsskvadroner, geriljastyrker og voldsbander - det
vil si at hvert 10. drap i verden blir utført i Colombia. Omtrent
20 prosent av drapene sies å være politisk motivert.
Flertallet av
Colombias innbyggere er forlengst lei av borgerkrigen og volden som
gjennomsyrer samfunnet. De håper på at den nye presidenten skal føre
landet mot en fredeligere fremtid. Flere av de stridende partene har
uttrykt et ønske om å gå inn i fredsforhandlinger.
I
begynnelsen av juli reiste den nyvalgte presidenten langt inn i
jungelen for å møte representanter for FARC (Fuerzas Armadas
Revolucionarias de Colombia - De colombianske revolusjonære væpnede
styrker), den sterkeste geriljagruppen i landet. En uke senere hadde
talsmenn for ELN (Ejercito de Liberacion Nacional - Den nasjonale
frigjøringshæren) møter i Frankfurt med representanter for ulike
grupper i det colombianske samfunnet, blant andre lederen for
industriforbundet.
Menneskerettighetsforkjempere
og representanter for sivile organisasjoner oppfordrer til
internasjonalt press og støtte til fredsprosessen. Det norske
utenriksdepartementet (UD) er likevel meget forsiktig. Til tross for
at ønsket om fred og internasjonal tilstedeværelse i landet er
stort, venter UD med å gi klarsignal til betydelig politisk og
finansiell støtte til fredsprosessen.
Hvis
ikke fredsforhandlinger fører partene nærmere hverandre i løpet
av kort tid, kan den nye presidenten få støtte i folket til å løse
konflikten ved å trappe opp de voldelige aksjonene mot
geriljabevegelser og andre som blir oppfattet som brysomme elementer
i samfunnet. I kjølvannet av dette vil antall drap og brudd på
grunnleggende menneskerettigheter stige ytterligere. Det er derfor
viktig at det internasjonale samfunnet og norske myndigheter kjenner
sin besøkelsestid og går aktivt inn før det er for sent.
Myndighetene
ønsker å fremstille konflikten som om de selv er offer for
narkotikakarteller og geriljabevegelser, som sies å være
finansiert gjennom narkotikahandelen ved at de skattlegger bønder
som dyrker kokablader. Men det er de paramilitære gruppene - betalt
av mektige jordeiere, narkotikahandlere og forretningsmenn - som står
for brorparten av de politiske mordene i landet.
Mye
tyder på at visse paramilitære grupper opererer med myndighetenes
velsignelse, beskyttet av at de bekjemper geriljastyrkene, og at det
er betydningsfulle kontakter mellom de paramilitære gruppene og det
nasjonale militæret. Den avtroppende presidenten, Ernesto Samper
fra det liberale partiet, innrømmer at elementer i hæren er
utenfor hans kontroll, og at de samarbeider med paramilitære dødsskvadroner.
Dagens
ekstreme vold er en arv fra utallige borgerkriger mellom de
konservative og liberale politiske kreftene i Colombia. Dette
konfliktbildet ble ytterligere forverret ved brutaliteten som
narkotikakartellene sto for på 1980-tallet. I kjølvannet av
kartellenes fall har tusenvis av unge menn med voldelig bakgrunn og
få arbeidsalternativer tilbudt sine tjenester til dem som betaler
best.
Den
utpregede straffefriheten er et stort problem i Colombia. Nærmere
75 prosent av de kriminelle blir fritatt for straffeforfølgelse,
mens rettsapparatet kun behandler to prosent av de politiske
mordene. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunnet krever
at myndighetene i Colombia bygger opp et velfungerende rettsapparat,
som kan være med på å sikre menneskerettighetene - ikke minst til
de personene som har fremstått som forkjempere for
menneskerettigheter og meglere mellom de ulike grupperingene i
konflikten. Krigen blir brukt som en unnskyldning for at
myndighetene ikke kan garantere menneskerettigheter og straffe
ansvarlige for voldshandlinger.
Norske
myndigheter har - sett med norske øyne - vunnet mye prestisje for
deres aktive rolle i fredsprosessene i Guatemala og i Bosnia, og i
konflikten mellom Palestina og Israel. Dette var - og er -
konflikter med klarere fronter, hvor utsiktene til å bringe partene
sammen til forhandlingsbordet og å komme frem til en fredsavtale
var langt større enn det kan synes i Colombia. Det kan derfor virke
som om norske myndigheter kvier seg for å tape prestisje ved å gå
inn i den kompliserte konflikten i Colombia. Utsikten for kortsiktig
løsning og internasjonal heder synes liten.
Statssekretær
Janne Haaland Matlary i UD skriver i Aftenposten 29.06. at Norge får
"økt internasjonalt renomme" ved "globalt
engasjement for fred, utvikling og demokrati", og at dette er
"en viktig maktfaktor for et lite land". Hun legger til at
bidraget til fred og demokratioppbygging "er faktisk den
egentlige grunnen". Norges betydning som internasjonal
fredsmegler er imidlertid sterkt overdrevet i den norske
offentligheten, og målet ved arbeidet burde være vinklet i langt
sterkere grad mot de faktiske prosessene og mindre mot egen
publisitet og anseelse.
Norge
kan være med på å støtte opp om initiativene og ønskene om å løse
problemene i Colombia på en fredelig måte. Men da bør det være
politisk vilje og handlekraft i UD rundt en helhetlig satsing i
Colombia. En utpreget samkjøring med norske folkelige
organisasjoner som allerede er involvert i landet og som har
detaljkunnskap om problemene, bør i så henseende være en selvfølge.
Dette krever imidlertid mer enn at enkeltpersoner driver sitt eget
fredsdiplomati, hvor egen prestisje kan synes å være viktigere enn
lokal og sivil deltagelse i prosessen.
Det
er fundamentalt at et eventuelt fredsinitiativ blir satt i
sammenheng med humanitær innsats og oppbygging av landet. Oppfølging
og overvåking av situasjonen etter at en eventuell
fredsavtale er underskrevet, er sentralt. I Guatemala,
Palestina/Israel og Bosnia har Norge vært med på frembringelsen av
fredsprosesser som kun har gitt en overfladisk fred mellom stridende
parter, hvor forholdene for mange enkeltmennesker ikke er blitt
bedre etter at fredsavtaler er underskrevet. Årsakene til
konfliktene er ikke blitt fjernet. Det er fortsatt mye fattigdom, og
de sosiale problemene er ikke løst. I tillegg er ikke
menneskerettighetssituasjonen blitt vesentlig bedret.
I
Guatemala vender mange flyktninger tilbake uten at de får
muligheter til å bygge opp en verdig ramme rundt sine liv. Antall
drap og voldelige episoder har økt etter at fredsavtalen ble
underskrevet for to år siden. Senest i april i år ble lederen for
den katolske kirkens menneskerettighetskontor i Guatemala, biskop
Juan Geradi, brutalt drept under uklare omstendigheter. En
fredsavtale er ikke mer enn et stykke papir hvis den ikke blir fulgt
opp i praktisk handling fra alle de involverte partene.
I
forhold til Colombia kan norske myndigheter gi garantier til
regjeringen om at de støtter fredsforhandlingene. I tillegg kan
Norge være med på å øke bevisstheten om og interessen for
konflikten i FN-systemet og gå inn med finansiell støtte til
FN-kontoret til høykommissæren for menneskerettigheter i Colombia.
Press på myndighetene for å følge opp avtalenes intensjoner, støtte
til demokratioppbygging, sosiale bevegelser og
menneskerettighetsorganisasjoner, og humanitær hjelp er andre
mulige tiltak.
Dette
kan være initiativer som bør prøves parallelt med forsøk på å
bringe partene sammen til nye samtaler, som en gang i fremtiden kan
føre til en fredsavtale og en bedre fremtid for Colombias 37
millioner innbyggere. Men det sentrale for norske aktører må ikke
være at en eventuell fredsavtale blir undertegnet på norsk jord.
Det sentrale bør være å hindre en forlengelse av den mest
grusomme borgerkrigen i Latin-Amerika.
Det
er viktig at dette ikke blir et nytt norsk prestisjeprosjekt eller
en øvelse i norsk fortreffelighet. La det heller bli et ydmykt
eksempel på videreføring av den humanitære tradisjonen, hvor økonomisk
privilegerte nasjoner stiller opp for vanskeligstilte folkegrupper.
Enten vi kaller det nestekjærlighet eller solidaritet, dreier det
seg om å gi medmennesker muligheter til å få et verdig liv i et
fredelig samfunn.
Trykt som kronikk i Aftenposten
04.08.98
|