Kronikker, kommentarer
... om media  
... om globale spørsmål -------

Etnopolitisk mobilisering

Samer, makt og demokrati er gjennomgående preget av et forsvar av samiske, etnopolitiske interesser. Makt- og demokratiutredningens siste utgivelse støtter opp om offisiell norsk politikk, som er drevet av ønsket om å vise verden hvordan Norge behandler sitt urfolk.  

Den siste utgivelsen fra Makt- og demokratiutredningen er preget av en nasjonalistisk tankegang som kan være med på å segmentere Det norske og vanskeliggjøre andres adgang og deltagelse i det nasjonalstatlige fellesskapet, som heller burde utvides enn innskrenkes. Redaktørene av Samer, makt og demokrati, Bjørn Bjerkli og Per Selle, setter standarden i forordet og bokens to første kapitler. De fastslår at «Sametinget og tilknyttede forvaltningsorganer representerer både en nyvinning og en videreutvikling av den norske demokratiske styringsformen».

Denne utgivelsen av Maktutredningen støtter derfor opp om offisiell norske politikk, hvor det underleggende målet er å kunne vise verden hvordan Norge behandler sitt urfolk. Her finner vi femten ulike bidragsytere som støtter opp en slik todelt, nasjonalistisk politikk.

En sammenligning med fjorårets utgivelse, Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge, er derfor interessant. I denne utgivelsen er utgangspunktet nær sagt det omvendte, da den tar for seg hvordan «et liberalt flerkulturelt samfunn» kan «ivareta mindretallets rettigheter gjennom demokratiske institusjoner basert på flertallsavgjørelser».

Her blir det argumentert for at nye minoriteter skal bli en del av det norske samfunnet og dermed skape en dialogisk utvidelse, åpning og liberalisering av Det norske. Motsetningen er at man skiller ut Det samiske og dermed er med på en prosess for adskillelse, begrensning og konservering av forståelsen av det nasjonalstatlige.

Heller enn å bygge opp politiske institusjoner basert på etnisitet trenger vi, som Grete Brochmann skriver i Sand i maskineriet, «nytenkning rundt sentrale temaer som minoritetsrettigheter, nasjonal identitet, deltakelse og tilhørighet». Men utgangpunktet bør fortsatt være et statsborgerskap som bygger på at alle borgere skal ha de samme politiske og juridiske plikter og rettigheter.

I motsetning til utredningen om det samiske viser fjorårets utgivelse til Jürgen Habermas’ begrep om forfatningspatriotisme. Det vil si at fellesskapet skal bygges opp rundt lojalitet til landets felles demokratiske og rettsstatlige prinsipper, og at nasjonal identitet tones ned som samfunnets fellesverdi. Denne patriotismen kan dermed skjerpe bevisstheten om mangfoldet og integriteten i de ulike levesett som sameksisterer i et flerkulturelt samfunn. Dette mangfoldet krever at alle samfunnsborgere sosialiseres i en felles politisk kultur. Alle grupper innenfor staten skal altså formes til å ta ansvar for og identifisere seg med én felles statsforvaltning.
Konstrueringen av en slags endelig fortelling om forskjellene mellom det samiske og det norske vil naturligvis true en slik felles forståelse. Samtidig kan den bidra til å segmentere forståelsen av Det norske som noe etnisk begrunnet.
Det ligger også en fare i det å forsterke det samiske som identitetsfaktor, ved at man setter et sterkere fremmedstempel på det samiske – og samtidig på det ikke-samiske i de sentrale samiske områdene i Finnmark. Det konstrueres et skille mellom naboer, som i en lokal kontekst i dag identifiserer seg med hverandre. Mange samer uttrykker også en bekymring for en slik utvikling.

I fjoråretes utgivelse fra Maktutredningen ser Brochmann på hvordan man kan vise respekt for variasjon i et pluralistisk samfunn uten samtidig å svekke de båndene som holder samfunnet sammen. Dette fellesskapet kan bli ekstra vanskelig å beholde hvis vi ikke engang klarer å holde på dette i forhold til vår egen befolkning, men tvert i mot utvikler en etnisk splittelse i det politiske systemet.

I dag er minoriteter innenfor den norske nasjonalstaten rangert i forhold til tre kategorier. Først kommer merkelappen urfolk, som samene har sikret seg eneretten til. Som nummer to kommer de nasjonale minoriteter, som er kvener, skogfinner, jøder, rom (sigøynere) og romanifolket (tatere/de reisende). På tredjeplass har vi resten, det vil si nyere innvandrere.

Når samene – som urfolk og som eneste utvalgte gruppen i Norge – får særegne rettigheter, blir de en slags super-minoritet med rettigheter andre grupper bare kan drømme om. Men det er såpass mange usikkerhetsmomenter rundt tidlig norsk – og spesielt nordnorsk – historie at denne urfolk-merkelappen kan betviles. Ingen kan med sikkerhet si hvem som er etterkommerne til de menneskene som bodde i Norge for 10 000 år siden.

Til tross for denne tvilen, blir det forsøkt konstruert en nasjonal-etnisk gruppe innenfor den norske nasjonalstaten på grunnlag av etnisitet, men operasjonalisert gjennom forfedres språkbruk. De som har minst en oldeforelder som snakket et av de finsk-ugriske språkene som har fått fellesbetegnelsen samisk, har rett til å innlemme seg i dette urfolk-fellesskapet.

Her er dermed etnisitet konstruert ut fra avstamning, gjennom hvilket språk dine forfedre brukte – noe som selvfølgelig er både ulogisk og kan gi ganske tilfeldig utslag. En polsk familie som flyttet til Nord-Norge for tre generasjoner siden og lærte seg samisk blir sett på som samisk, mens de samiske familier som fikk språket sitt utradert av fornorskningspolitikken, mister retten til å kalle seg same. Samtidig hjelper det lite med en familie som har snakket andre finsk-ugriske språk. Kvener er derfor utelatt fra dette fellesskapet.

Som så ofte før, når det er snakk om rettigheter for de tradisjonelle kulturene i Norge, blir det kvenske oversett. Ingen av forfatterne i den samiske maktutredningen ser på hvordan kvenenes rettigheter kan utbedres. Bidragene i boken preges sterkt av et skille mellom det samiske og det ikke-samiske, og kvenene blir plassert i den siste kategorien.

Det er derfor interessant at professor Einar Niemi ikke ble invitert til å bidra tio denne artikkelsamlingen, mens andre langt mindre kompetente forfattere fikk slippe til. Med stor kunnskap om både samisk og kvensk kultur, historie og samfunn, kunne Niemi vært med på å utvide perspektivet utover det rent samiske. Men hans bidrag kunne selvfølgelig blitt sand i et maskineri som skal bygge opp om argumentasjonen for rene samiske rettigheter og samisk nasjonalisme.

Det er usikkert hvor lenge kvenene – som samene – har vært etablert på det som kalles norske territorium i dag. Men i alle tilfeller var kvenene vel etablert på territoriet da Norges grenser for første gang ble endelig trukket mot Sverige (1751) og mot Russland/Finland (1826). Strengt tatt er den norske staten bygget på territoriet til tre folk – ikke to, som det sies i den offentlige propagandaen. At kvenene senere har blitt fratatt sine rettigheter og at de ikke har fått være med på den samiske erstatningsbølgen, må selvfølgelig føles urettferdig.

Det er derfor avslørende når det kvenske i den samiske maktutredningen blir begrenset til finskspråklige «innvandrere på 1700- og 1800-tallet fra de nordlige områdene av Finland og Sverige». Det er tydelig at målet er å bygge opp under samiske rettigheter – og det gjerne på bekostning av det kvenske.

Dette følger opp samiske politikeres behandling av kvenene og forsøk på å utradere denne kulturen. Det kan derfor være grunn til å hevde at måten de samiske politikere har forholdt seg til det kvenske, diskvalifiserer dem som moralske representanter for det liberale, flerkulturelle Norge, med toleranse, åpenhet for endring og likhet for loven.

Når samene til stadighet – med rette – viser til tidligere tiders undertrykkende fornorskningspolitikk, bør de også være kritisk til hvordan de selv forholder seg til kvenene i dag. Ellers blir det enkelt å hevde at samene har blitt som deres tidligere fiender, med en overkjørende, ensrettet, nasjonalistisk holdning overfor det som ikke er samisk.

Trykt i Morgenbladet 11.04.03