Kronikker, kommentarer
... om media  
... om globale spørsmål -------

I morgen [11.03.98] reiser Stortingets finanskomite til Latin-Amerika for å skape kontakter for norsk næringsliv. De politiske forholdene i Brasil og Mexico tilsier at norske investorer bør være oppmerksomme på eventuelle brudd på menneskerettighetene og på miljøødeleggelser når de inngår kontrakter, skriver Øystein L. Pedersen, informasjonsansvarlig i Latin-Amerikagruppen i Norge.

De fleste landene i Latin-Amerika har hatt en jevn økonomisk vekst i løpet av 1990-årene. Landenes økonomier har i perioden vært dominert av privatisering og åpning for utenlandske varer og kapital. Hovedproblemet i Latin-Amerika i dag er at den økonomiske veksten i svært liten grad kommer den fattige delen av befolkningen til gode. Dette viser seg ved at antall fattige på kontinentet øker. Samtidig fortsetter utarmingen av naturressursene i økende tempo.

10. mars reiser Stortingets finanskomite til Latin-Amerika for å skape nærmere kontakter for norsk næringsliv i Mexico og Brasil. Dette skjer på bakgrunn av at arbeiderpartiregjeringen la frem Latin-Amerikaplanen i januar 1997:

"Latin-Amerikaplanen skal bidra til å styrke de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Latin-Amerika på en slik måte at de samtidig bidrar til økt verdiskaping og en bærekraftig utvikling i Norge og samarbeidslandene."

Til tross for et honnørord som bærekraftig utvikling er det liten tvil om at hovedmålet med planen er økte norske investeringer i og eksport til Latin-Amerika. Det heter i planen at næringslivets prioriteringer og behov skal være retningsgivende for arbeidet, men det skal også tas hensyn til miljø, menneskerettigheter og demokratisk utvikling. Samtidig fremhever representanter for den nye regjeringen at menneskerettigheter er et satsingsområde. Statssekretær Janne Haaland Matlary skriver i Aftenposten at hensynet til "menneskerettigheter vil under denne regjeringen bli tillagt større vekt og bli mer synlig i utenrikspolitikken".

Finanskomiteens program for den forestående reisen til Brasil og Mexico avslører at hensynet til menneskerettigheter, demokratisk utvikling og miljø ikke vil bli vektlagt. Det eneste som kunne tyde på det motsatte er møtet med den brasilianske fagforeningssammenslutningen CUT (Central Unica dos Trabalhadores). Men denne fagforeningen samarbeider tett med den sittende regjeringen og representerer ikke noe alternativ. Møter med menneskerettighets- og miljøorganisasjoner er heller ikke satt opp på finanskomiteens program, hvor derimot sterke økonomiske aktører i Brasil og Mexico dominerer.

Men tidligere norske overtramp og tabber i Latin-Amerika i friskt minne bidrar denne prioriteringen til bekymring. NORADs støtte til utbyggingen av Bio-Biovassdraget i Chile, Hydros og Statoils engasjement i oljeutvinning i Venezuela og Erling R. Lorentzens gigantiske treplantasjer i Brasil er eksempler på norsk engasjement som både truer naturens balanse og grunnleggende menneskerettigheter.

Selv om myndighetene i både Brasil og Mexico i større grad enn tidligere er resultat av demokratiske prosesser, gjennomsyrer fortsatt den autoritære tradisjonen alle politiske og økonomiske nivåer. Makten opprettholdes med vold mot politisk opposisjonelle, og det blir stadig avslørt omfattende korrupsjonsskandaler blant ledere i politikk og næringsliv. Den økonomiske og politiske eliten nyter fortsatt stor grad av frihet fra straffeforfølgelse, mens fattige kriminelle fyller opp landenes fengsler. På denne måten blir gamle maktstrukturer opprettholdt, og størstedelen av befolkningen står uten politisk innflytelse og tilgang til ressurser og eiendom.

Men det finnes politisk opposisjon og organisasjoner som kjemper for å endre disse forholdene, selv om de arbeider under svært vanskelige forhold. Hvis norske myndigheter og næringsliv mener noe med sine fine ord, må de vise at de også er interessert i en dialog med disse gruppene. Å utelate møter med miljøbevegelsen, menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle fagforeninger er et håndslag til den autoritære tradisjonen i Latin-Amerika. Det er viktig å være klar over at den økende liberaliseringen av økonomiene har ført til en svekkelse av fagforeningene. Dette har presset lønningene nedover, og de offisielle tallene vedrørende arbeidsledighet har økt i nesten samtlige land på kontinentet. Utnyttelse av underbetalte arbeidere er dermed en åpenbar fristelse - også for norske investorer.

En annen utfordring er den utbredte korrupsjonen i næringsliv og stat i Latin-Amerika. Uten å være med på dette spillet kan norske næringslivsledere møte en ugjennomtrengelig vegg av uvilje til samarbeid. Dette er et dilemma som utfordrer dømmekraften til de involverte: Hvor langt skal man gå i korrupsjonens irrganger for å få viktige kontrakter? På den ene siden kan man tjene store penger, og samtidig opprette arbeidsplasser og gi tidligere nasjonale monopoler sunn utenlandsk konkurranse. På den andre siden kan deltagelse i dette spillet forsterke de rådende maktstrukturene og være med på å skyve mer ærlige eller mindre bemidlede aktører ut over sidelinjen.

Det er dermed ikke gitt at utenlandske investeringer er til gavn for majoriteten av befolkningen i land hvor forskjellene er så store som Brasil og Mexico. Det er en tendens til at overskuddet blir fordelt mellom de politiske og økonomiske elitene og de utenlandske investorene. I tillegg finnes det altfor mange eksempler på at naturen, og dermed ofte eksistensgrunnlaget til store deler av befolkningen, blir ødelagt. Mexico har vært styrt med jernhånd i over 70 år av regjeringspartiet PRI, som har hatt total kontroll over alle politiske maktposisjoner og fagbevegelser. Det er imidlertid tegn på at PRIs maktbastion slår sprekker og at opposisjonen vinner terreng. Først skapte zapatistenes opprør i delstaten Chiapas i 1994 mye oppmerksomhet om de prekære forholdene for millioner av marginaliserte småbønder og urfolk. Opprøret utløste en folkelig motstand som nå er hoveddrivkraften bak en ny demokratiseringsprosess i landet. Ved valget i fjor sommer ble borgermesteren i Mexico by valgt fra det venstreorienterte demokratiske revolusjonspartiet (PRD). I tillegg har det konservative partiet for nasjonal handling (PAN) tatt over seks delstatsregjeringer, og PRI har ikke lenger rent flertall i nasjonalforsamlingen. Optimistiske røster hevder derfor at den politiske pluralismen kan befeste seg og at den mexicanske staten er på vei til å bli en rettsstat.

PRI svarer imidlertid med massivt militært nærvær i Chiapas, og fortsatt undertrykkelse av opposisjonelle, særlig på lokalt plan. I de samme delstatene og Tabasco har det statlige oljeselskapet Pemex funnet olje. Utvinning av denne oljen vil måtte relateres til konflikten i området, i tillegg til at naturrikdommer kan bli ødelagt. I Tabasco har arbeidere gått ut fra den PRI-dominerte fagforeningen, og dannet en selvstendig forening. Protester mot arbeidsforhold og miljøødeleggelser har imidlertid ført til at foreningens leder er blitt arrestert. Det er derfor grunn til å være spesielt varsom i forhold til eventuelt samarbeid om oljeleting på land i det sørlige Mexico.

Brasil har mange av de samme problemene som Mexico: Den økonomiske veksten er skjevt fordelt, voldsraten er høy og opposisjonelle forfølges og trakasseres. President Fernando H. Cardosos forsøk på reformer er blitt hindret av mektige landeiere og den øvrige eliten. 35 000 landeiendommer - tilsvarende 18 prosent av Brasils dyrkbare areal - ligger udyrket som investeringsobjekter. I løpet av 1990-tallet har De landløses bevegelse (MST) gjennomført stadig flere okkupasjoner av disse ubrukte landområdene. Men landeiernes leiesoldater og nasjonalt politi er blitt satt inn for å jage bøndene vekk fra de aktuelle områdene. Samtidig blir regnskogen i Amazonas hugget ned i et stadig økende tempo.

Trykt som kronikk i Aftenposten 10.03.98