|
«På hvilken måte kan en person sette
seg oppå en annen og stikke ham, bare fordi han er brun i huden?
Det her så hensynsløst. Han var bare 15 år.» Benjamin Hermansens
beste kamerat vil nok aldri virkelig kunne forstå hvilket hat som
er skapt i hodene til de som er dømt for mordet på Holmlia i
januar i fjor.
Alle de tre dømte har hatt
tilknytning til det nazistiske miljøet i Norge. To av dem sier selv
at det var dette miljøet som reddet dem ut av en mistrøstig tilværelse
og ga dem ny selvrespekt. Barn som opplever fraværende foreldre,
mobbing og rusproblemer trenger støtte fra andre voksne mennesker.
Men der barnevernet sviktet, sto nazistiske bander klare til å ta
vare på dem og forme dem i sitt bilde.
De nazistiske miljøene ønsker å
fremstå som trygge og tøffe hvor samhold og lojalitet er sentrale
dyder. I deres egen propaganda blir selvsagt de indre stridighetene,
forvirringen og dumskapen oversett. Det er derfor viktig at denne
propagandaen ikke for stå alene og uimotsagt. Dette er nemlig den
nazistiske propagandaen som gjør enkelte forvirrede sjeler til
drapsmenn. Propagandaen har både en rekrutterende effekt og den kan
legitimere rasistisk vold. Dette er de to viktigste grunnene til at
det bør innføres et sterkere forbud mot rasistisk og nazistisk
propaganda.
Kriminell virksomhet
Drapet på Holmlia i slutten av januar i fjor viste altfor tydelig
sammenhengen mellom nazistisk propaganda og kriminell virksomhet. De
dømte kom direkte fra fest hvor hatmusikk var sentralt og rommene
var fulle av nazisymboler. Dette har utvilsomt vært med på å
bygge opp stemningen for å reise ut og gjøre noe i praksis, «å
ta en utlending».
Det er ikke ønskelig med forbud mot
noen type organisasjoner. Men paragraf 135 A i Straffeloven, den såkalte
rasismeparagrafen, må håndheves sterkere enn det gjøres i dag.
Den nevnte paragrafen sikter til rasistiske ytringer og ytringer som
oppfordrer til rasistisk virksomhet. Jeg mener derfor at også
bruken av nazistiske og rasistiske symboler bør anses som
straffbart.
Det er fortsatt svært vanskelig å få
anmeldt og straffet noen for brudd på paragraf 135A. I en rapport
fra Senter mot etnisk diskriminering blir det fastslått at «politiet
dels ikke vil motta anmeldelser for overtredelser av straffelovens
diskrimineringsbestemmelser, og dels at disse ikke undergis den
samme etterforskning som andre typer straffesaker».
Dette blir bekreftet av Den
europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI), som har
lagt frem en rapport som ser på Norge spesielt.
I den samme undersøkelsen retter
ECRI også et kritisk søkelys på at det kreves at politiet eller påtalemyndighetene
må bevise at en handling har en rasistisk hensikt, og ikke bare en
rasistisk konsekvens. I tillegg skal den rasistiske handlingen eller
ytringen skje i offentlighet for å kunne straffes. ECRI konkluderer
derfor med at terskelen for å bli straffet etter paragraf 135 A
ligger svært høyt. ECRI anser dette dermed også som et problem
for politiets og påtalemyndighetenes tillit i ulike
minoritetsgrupper.
Internett
Nazistenes viktigste midler for rekruttering er rasistisk
propaganda og hemningsløse fyllefester. Internettsider, salg av
hatmusikk og et nytt klubbhus har vært med på å lokke nye
ungdommer til de nazistiske miljøene, hvor veien til en kriminell løpebane
er kort. Etter at Bootboys etablerte «fritidsklubben» Club 22 på
Eidsvoll i høst har vi observert ungdom som vi tidligere ikke har
sett i tilknytning til det nazistiske miljøet. Dette viser at deres
propaganda også har en rekrutterende effekt.
Club 22 kan lett utvikle seg til et
rottereir for norske, kriminelle nazister. For å hindre dette, må
enkelte mennesker forbys å oppholde seg i og rundt denne bygningen.
Dette kan gjøres med å vise til den såkalte
Oppholdsforbudsparagrafen (§222 i Straffeloven).
I juni i fjor offentliggjorde
Antirasistisk Senter, i samarbeid med Magasinet Monitor, rapporten
«Blind på høyre øye?». Denne rapporten setter søkelys på
politiets og rettsvesenets håndtering av rasismesaker i tiden etter
drapet på Holmlia. En gjennomgang av saker som har gått for retten
etter drapet, viser at vi neppe kan snakke om noe tidsskille etter
den tragiske hendelsen i begynnelsen av året – til tross for
fagre løfter fra ledende politikere.
Aktiviteten blant norske nazister har
vært noe lavere det siste året, enn de to forutgående. Dette
skyldes flere faktorer. For det første er flere sentrale aktører
fengslet, og soner til dels lange dommer. En annen faktor er den
isolasjon og avstandtagen miljøene er blitt utsatt for etter den
sterkt negative oppmerksomheten de har fått i kjølvannet av en
lang rekke forbrytelser.
Kan skje igjen
Drapet på Benjamin Hermansen ble en vekker for hele Norge i
forhold til at disse gruppene står for noe mer enn uskyldige
guttestreker. Spesielt for politiet burde dette ha vært en advarsel
om at det burde settes i gang en hardere linje overfor medlemmene i
disse organisasjonene og deres propaganda.
Antirasistiske organisasjoner har
lenge advart om at nazistenes aktivitet kunne føre til noe tragisk,
uten å ha bli hørt. De har blant annet krevd sterkere vurdering av
varetektsfengsling etter rasistisk vold. Dette er særs viktig når
de dømte har tilknytning til nazistiske organisasjoner, hvor faren
for gjentagelse er spesielt stor. Alle de tre som nå er dømt for
mordet på Benjamin Hermansen, ble arrestert kun åtte uker før det
tragiske Holmliadrapet, etter knivstikking av en pakistansk mann i
Oslo. Ingen av dem ble varetektsfengslet.
Det er også viktig å peke på
betydningen av forebyggende arbeid, både på skoler og ikke minst i
form av gode og vidtfavnende fritidstiltak for ungdom. Det er dypt
bekymringsfullt at man nå flere steder i hovedstaden foreslår
vidtgående nedskjæringer i disse tilbudene. I denne situasjonen må
politikere heller vise besinnelse og fremsynthet.
Alt dette handler om å hindre
nazistenes utfoldelse og deres rekruttering av nye medlemmer, for å
kunne begrense rasisme og rasistisk vold i Norge. Hvis det ikke
reageres sterkere og raskere enn det gjøres i dag, kan vi oppleve
nok et rasistisk mord i Norge. Nazistene er bevæpnet, men de vet
ikke alltid hvor grensen går mellom ufarlig risping og dødelige
stikk.
Trykt som kronikk i Klassekampen
3. juni 2002
|