|
Mange
av de unge som sto frem i mediene, har opplevd mye angst og frykt i
ettertid. Antirasistisk Senter ber derfor pressen utøve
forsiktighet når rettssaken mot de siktede kommer opp i begynnelsen
av desember.
Å
fremstå som talsmenn for en hel gruppe gir ansvar og fordrer
kunnskap og oversikt over både ulike meninger og konsekvenser av
det man sier. Vi kan ikke forvente at 15-åringer har denne
kunnskapen og oversikten.
Det
er enda mindre grunn til å forvente dette i en krisesituasjon, hvor
både talsmann og gruppemedlemmene bærer på mye ubearbeidet angst
og frykt.
I
tillegg vet vi at enkelte nynazister har benyttet seg av situasjonen
og skapt ytterligere angst og usikkerhet blant ungdommene på
Holmlia. Nynazistenes svar på antirasistisk arbeid er ofte dødstrusler
og sjikanering. Ved å fremstå i mediene kan man derfor føle
ekstra frykt – berettiget eller ikke.
3.
desember starter rettssaken i forbindelse med det rasistisk
motiverte mordet på Holmlia i januar. I denne rettssaken vil det være
mange pårørende, både familie og venner av Benjamin Hermansen.
Men etter presset fra media etter mordet i januar, er det en utbredt
redsel for å uttale seg til media.
Aggressiv
fremferd
Mange reagerte på pressens aggressive fremferd overfor de sørgende,
hvor det var åpenbart at journalistene tok «kontakt for en dialog
om det åpenbare at pårørende er fortvilet» – nettopp slik det
ble advart mot i siste nummer av Journalisten. Det negative fokuset
på Holmlia, har også vært med på å bygge opp skepsisen til
pressefolk. Dette er en situasjon ingen er tjent med.
Dette
dreier seg mye om at medieetikk, som medieforsker Terje Rasmussen
skriver om i sin nye bok «Mediesamfunnets moral», går ut over de
stringente reglene som er satt opp i Vær Varsom-plakaten.
Medieetikk handler også om relasjonen mellom personer i mediene og
publikum og om kildenes integritet.
En
journalist kan skaffe seg et scoop ved å intervjue en ung gutt som
kan fortelle om sin angst og frykt for nynazister. Men dette
oppslaget kan være god reklame for nynazistene og samtidig skape
mer usikkerhet, selv om journalisten har gjort et godt journalistisk
arbeid og opptrådt yrkesmessig forsvarlig.
Dette
viser, i Rasmussens ånd, at yrkesetikk ikke er nok. Rasmussen viser
til at ut fra et ansvarsetisk prinsipp handler man ut fra de antatte
følgene av handlinger. Dermed går man utover ferdigtygde forbud og
selvpålagte plikter og regler.
Foreldrene
Vi på Antirasistisk Senter er ganske overbevist om at pressefolk
tar kontakt med foresatte til ungdom under 18 år, før disse blir
intervjuet. Men vi er ikke like overbevist om at alle foreldrene til
disse ungdommen har eller blir gitt tilstrekkelig informasjon, slik
at de har grunnlag til å vurdere konsekvensene av at deres sønn
eller datter uttaler seg til pressen.
Som det ble nevnt på Svarte natta-konferansen i Tromsø skal ikke
pressen ta ytringsfriheten fra de pårørende i kriminalsaker.
Det
er viktig at de som står nærme offeret skal få muligheter til å
komme frem med sin historie og sin versjon av virkeligheten.
Men istedenfor å stille enkeltungdom til ansvar for et helt miljø,
kan det ofte være bedre å ta kontakt med ressurspersoner, som
kjenner miljøet. Disse ressurspersonene kan ofte uttale seg på et
mer generelt grunnlag og dermed også gi mer verdifull informasjon.
Deskens
rolle
Den nevnte Rasmussen diskuterer også deskens tydeligere rolle i
moderne avisproduksjon. Han skriver at journalisten mister kontroll,
og teksten blir redigert av andre som ikke selv har fulgt saken
eller har møtt de involverte kildene. Dermed blir det lagt inn en
distanse mellom mediet og kildene, som kan bryte ned det moralske båndet
som bygger på journalistens kjennskap til kildene eller sakens
brennbarhet.
På
denne måten kan journalistens finfølelse med kildene, smuldre bort
i den siste redigeringen. Det er derfor viktig at også deskens folk
er oppmerksomme på konsekvensene av personfokusering og bildebruk.
I og med at de som er siktet for mordet på Hermansen tilhører
rasistiske eller nynazistiske grupperinger, vil det naturligvis også
bli satt søkelyset på disse gruppene. Men dette er heller ikke
uproblematisk.
Fjær
i hatten
Ethvert oppslag kan oppfattes som en fjær i hatten hos disse
gruppene. Samtidig ville media sviktet sin informasjonsplikt, hvis
de unngikk å fortelle om disse gruppene. Dette er et dilemma som
enhver nyhetsbedrift og journalist må ta hensyn til. Det er viktig
ikke å overdrive nynazistenes betydning i det norske samfunnet. Det
er svært få mennesker som tilhører disse gruppene. Antallet
ligger sannsynligvis rundt 200.
Det
er nettopp denne markeringen av makt og innflytelse mange av
nynazistene ønsker å fremheve. Dermed blir symboler, bilder og
omtale av frykt i mediene sett på som viktig for nynazistene.
Lettvinte beskrivelser av nynazistenes gjøren og laden kan derfor
virke som motivasjon for disse gruppene, som ønsker å fremstå som
usårbare.
Når
det er på sin plass å omtale nynazister, må de samtidig avsløres
som det de er, med sin forvirring og staffasje. Det kreves ikke mye
kunnskap til å sette deres forkrøplede tanker og forundring over
verdens kompleksitet inn i en avslørende historisk og sosiologisk
ramme. Journalistene må ikke, slik vi også har sett eksempler på
i det aller siste, la nynazistene være hovedkildene i saker som
omtaler dem selv.
Antirasistisk
Senter både frykter og ser frem til mediedekningen i forbindelse
med rettssaken mot dem som er siktet for drapet på Benjamin
Hermansen. Vi håper de aller fleste medier og journalister vil være
sitt samfunnsansvar bevisst. Vi ser frem til et godt samarbeid under
rettssaken, slik at pressen kan gjøre sin del av jobben uten å
skape unødvendig frykt og angst blant ungdommene på Holmlia, og
uten å lage unødvendig reklame for nynazistene.
Dette
innlegget var trykt i Journalisten
23. november 2001
|