|
Barne- og
familiedepartementet (BFD) har gjennom strategien Et
åpnere barnevern satt kommunikasjon i barnevernet på
dagsorden. Strategien gir barnevernet retningslinjer om åpenhet,
informasjon og medienes betydning.
- Journalistene er
ikke interessert i generelle uttalelser om rutiner, regler og lover
barnevernet må forholde seg til. De er derimot ute etter gode
historier som mennesker kan identifisere seg med, sier Pedersen.
Pedersen har med
bakgrunn i undervisning i sosialt
arbeid og på Informasjon
og media ved Høgskulen i Volda
engasjert seg i problemstillinger knyttet til den ensidig negative
fremstillingen slike saker har i media.
Kunnskap gir
selvsikkerhet
- Ett av hovedproblemene er at de ansatte i barnevernet ikke har
kunnskap om hvordan media arbeider, sier Pedersen.
Videre mener han
at en slik kunnskap vil øke selvsikkerheten og muligheten for
barnevernet til å være mer åpent i forholdet til journalistene.
- Representanter
for barnevernet må lære seg å tilby journalistene konkret
informasjon som de kan bruke i sine historier om barnevernet, føyer
han til.
”Barnevernet som
folkefiende”
I artikkelen Barnevernet som folkefiende analyserer
Pedersen ulike medietekster der barnevernet er omtalt.
Hovedformålet med
analysen har vært å gi forklaringer på hvorfor barnevernet
hovedsakelig blir fremstilt negativt i norske medier. Analysen har
fokus på to måneder der han analyserte fem norske riksmedier og
deres dekning av barnevernssaker.
Pedersen forteller
at de fleste barnevernssaker i media først dukker opp i
lokalavisene, for så å bli plukket opp i de store riksmediene. Og
sakene blir som regel presentert som konflikter mellom
enkeltindivider og det offentlige.
Kritisk og korrekt
I artikkelen har han også sett på bakgrunnen for sakene, og han
sier videre:
- At media er
kritisk til det arbeidet barnevernet gjør, er bra. Men, det er like
viktig at en sak blir korrekt fremstilt.
Pedersen setter søkelys
på utfordringer knyttet til de sakene der folket står på den ene
siden mot makthaverne på den andre siden. I slike saker plasserer
journalisten seg midt i mellom, klar til å hjelpe folket
og til å utfordre makthaverne.
Pressen skal også
forenkle og gjøre stoffet salgbart. I disse sakene er det lett å
fokusere ensidig på enkeltmomenter og helst sider ved saken som
vekker den offentlige interesse.
”IQ-saken”
I artikkelen viser Pedersen mellom annet til media sin håndtering
av den såkalte IQ-saken, der pressen i en barnevernssak
ensidig fokuserte på at mor scoret lavt på en IQ-test, og derfor
stod i fare for å miste omsorgen for sine to mindreårige barn.
Dette til tross for at det lå flere og viktigere momenter bak
vurderingen av omsorgsovertakelsen.
I denne saken ble
barnevernet løst fra taushetsplikten, og journalistene fikk innsyn
i dokumentene. Til tross for dette valgte pressen likevel å kjøre
ensidig på saken om IQ-testen.
I ettertid har
mediene tatt selvkritikk, både når det gjelder ensidig fokus og
personifisering med navn og bilde av de involverte.
Beskytte
enkeltmennesket
Det er som regel den svake part som går ut i mediene for å søke
allmenn støtte i en vanskelig situasjon. Journalister har lett for
å overse Vær varsom-plakatens punkt om å beskytte individet mot
seg selv.
De er på jakt
etter den gode historien og legger mindre vekt på at de snakker med
mennesker som ikke er i stand til å se konsekvensen av det de sier.
- Å la foreldre
stå frem med fullt navn og bilde både av seg selv og barna i en
omsorgsovertagelsesprosess er svært uheldig. Etter at saken er
ferdig i media, skal jo både foreldre og barn fungere videre i
lokalsamfunnet.
- Da er det ikke
riktig at barn skal måtte dra på en offentlig historie. Det er
derfor viktig at de som jobber med slike saker også har gode
retningslinjer for hvordan en skal opptre overfor media, sier
Pedersen
Ingen kommentar?
- Det er viktig at representanter for barnevernet kommer ut av
"ingen-kommentar-skjulet" og bidrar i den offentlige
debatten om sin egen institusjon, sier Pedersen.
- Barnevernet kan
ikke forvente at det er noen andre som forsvarer deres arbeidsplass
eller profesjon. De har en plikt til å arbeide for barns beste.
Hvis de mener at barnevernet er til det beste for barn, må de også
overbevise oss om at det er det.
- Slik de fremtrer
i offentligheten i dag, er det mange som tviler på at de kan hjelpe
barn, og mange kvier seg for at ta kontakt, i frykt for at de skal
miste kontrollen over sine barns livssituasjon.
- Hvis de skal få
til et bedre samarbeid med skoler, barnehager og foreldre, må de
bli mye flinkere til å fortelle oss hva de kan tilby av
hjelpetiltak og forebyggende arbeid.
Medietrening
- Ved studiet i barnevern ved Høgskulen i Volda er forholdet til
media blitt en del av undervisningen, forteller Pedersen.
- De som skal
jobbe med vanskelige saker, må lære seg å forholde seg til media.
Han viser til at
mellom annet politi og advokater ofte er flinkere til å få frem
sitt budskap, mens barnevernet som regel ikke lykkes med dette. Noe
av grunnen kan være usikkerhet om hvordan de skal nå frem. Til
dette er det behov for formell kompetanse og trening.
- Saker som
involverer barnevernet blir vurdert og omtalt på samme måte som
andre nyhetssaker. Det største problemet med saker om barnevernet
er at journalistene ikke får tak i noen motsvar når den ene
parten, barnevernet, blir kritisert.
- Skal barnevernet
skape tillit, må de lære å kommunisere på en bedre måte, både
overfor det enkelte menneske og offentligheten, avslutter Pedersen.
Dette
intervjuet ble første gang publisert på 20.05.05
på forskning.no
|