Kronikker, kommentarer
... om media ------------------
... om globale spørsmål

Den danske forskningsgruppen har sett på tre store danske aviser i én måned i henholdsvis 1961, 1971, 1981, 1991 og 2001. I følge de danske forskerne finnes det ikke lignende undersøkelser, som ser på denne utviklingen av bruk av forskere i media.

Hovedfunnet i den danske undersøkelsen er at det har vært en eksplosiv økning av samfunnsvitere - og til dels humanister - i mediene de siste 40 årene. Det er stor grunn til å anta at vi har hatt den samme utviklingen i Norge. I forbindelse med dagsaktuelle begivenheter ser vi ofte at humanister og samfunnsvitere blir invitert til å gi sine kommentarer. Likevel lever myten om at forskere ikke deltar i samfunnsdebatten og journalister klager over at det er vanskelig å få forskere i tale.

Selv om samfunnsvitere og humanister er tilstede i media,er det relativt sjelden de uttaler seg direkte om forskning. Hvis vi kan trekke paralleller fra den danske undersøkelsen, er under en firedel av forskeres uttalelser satt i forbindelse med egen eller andres forskning.

Dermed er det ikke forskernes egen forskning som blir det sentrale, men forskerne blir brukt som en type opphøyde, objektive dommere i saker hvor andre aktører står mot hverandre. Nettopp dette behovet for en nøytral autoritet, kan forklare hvorfor ikke media er mer interessert i å belyse kontroversielle spørsmål innenfor vitenskap og teknologi eller sette forskeres synspunkter opp mot hverandre.

Som nærmest objektive dommere er det desto viktigere å være bevisst hvilken rolle forskerne får i media. Det er viktig at det strekes opp et skille mellom forskeres private sympatier og meninger og de uttalelsene som bygger på forskningsresultater. Uten dette skillet, kan forskerne miste sin faglige integritet; en integritet som både forskersamfunnet og media vil kunne lide under. Dette er en utfordring for mediene og journalister; å fortelle lesere og seere på hvilket grunnlag forskeren uttaler seg.

Men ansvaret for å fortelle journalister om hva som foregår innenfor forskningen ligger på mange måter hos det vitenskaplige miljøet. Forskerne sitter på mye kunnskap og bør derfor oftere selv ta initiativ, slik at de selv kan være med på å sette dagsorden og påvirke hva media fokuserer på. Men for at dette skal fungere bedre trengs det mer gjensidig kunnskap om hverandre premisser. Forskere må forstå at journalister ikke nødvendigvis skal drive forskningsformidling, men derimot skrive aktuelle og ofte kritiske reportasjer. Samtidig trenger mange journalister mer kunnskap om forskning og vitenskap.

Spesielt representantene fra naturvitenskapene har en viktig oppgave i å gjøre seg tydeligere for mediene, da de har i følge den danske undersøkelsen blitt forbigått av andre fagretninger. Men om dette også gjelder for Norge, burde den norske Makt- og demokratiutredningen sett nærmere på. I et samfunn hvor beslutninger i stigende grad baseres på vitenskaplig og teknologisk innsikt, er det en svakhet at mediedelen av den norske maktutredningen ser helt bort fra samspillet mellom medier og forskersamfunnet.

Både den enkelte forsker og de ulike institusjonen bør ta sin forpliktelse med formidling mer alvorlig. Derfor full støtte til sosiolog Christine Præsttun i NRK, som er en av mange journalister som ønsker å lage mer stoff på grunnlag av forskning: "Om forskere vil utvide den offentlige debatten, hvorfor sitte på kontoret og vente på at vi skal finne dem? Send oss en e-post. Ring!", oppfordrer hun i Universitas. På de neste sidene [i Forskningsetikk nr. 2 - 2002] oppfordrer Morten Rostrup i Leger uten grenser medisinske forskere til å ta del i samfunnsdebatten om produksjon av medisner mot sykdommer som kun rammer folk i fattige land [les mer om dette].

Trykt som leder i Forskningsetikk nr. 2. - 2002