Kronikker, kommentarer
... om media ------------------
... om globale spørsmål

Høyrepopulisme og media

Av Øystein L. Pedersen og Sharam Alghasi 

I løpet 1990-tallet har vi hatt en radikal forandring i hvordan det offentlige ser på ulike samfunnsspørsmål, deriblant temaet vi populært kaller innvandring. Det er mange som hevder at journalister ikke lenger blir bedømt etter om de er objektive og allsidige, men om de kan tiltrekke flest mulig seere eller lesere. Saklighet er ikke lenger en verdsatt dyd. Men sensasjonalisme og underholdning har blitt det toneangivende element i media-Norge.

Denne kampen om folkelighet - kampen om å vise seg som folkelige fora - har ført til en økende banalisering av et sentralt samfunnsspørsmål. Det er snakk om en tilstand hvor det blir vanskeligere og vanskeligere å ha en fornuftig debatt om ulike problemer i det moderne samfunnet.

Det som ligger i kjernen av alle politiske temaer er det forutinntatte faktumet at det finnes bestemte problemer som politikere skal løse. Innvandring er av en slik karakter; politikere, med folkets velsignelse går i korstog mot ulike sosiale og politiske problemer som er knyttet til innvandrere og deres hverdagsliv. Det som med andre ords foregår er en ekskluderingsprosess hvor problemene blir kartlagt, og medisinen blir utskrevet.

Debatten rundt innvandring viser til eksluderingsmekanismer som foregår i vårt samfunn, en ekskludering som er både sosio-kulturell og politisk. I denne prosessen er samspillet mellom media og det politiske landskapet av stor betydning. Det som er dagens journalister og politikere har felles er jakten etter legitimitet og anerkjennelse.

På den ene siden vil politikere gjerne fremstå som folkets representanter. Det politiske populisme viser til nettopp den viljen til å mobilisere folket bak seg. Målet her er å vinne stemmer.

På den andre siden finner vi journalistene. Media vil gjerne fremstå som folkets røst. Målet er å bli anerkjent som en folkelig organ - og tiltrekke flest mulig seere og lesere. Media finner gjerne en kulturell unnskyldning for sin virksomhet, men til syvende og sist er det kampen om seertall og markedsandeler som er avgjørende.

Etter å ha gått TV2s debattprogram om innvandring nærmere i sømmene over flere år, har vi sett at disse programmene har en ekstrem fokusering på negative konsekvenser av innvandring. Utgangspunktet for brorparten av programmene er at innvandring er et problem. Når en programleder i TV2 innleder debatten med å si at innvandrergjenger «terroriserer» Oslos gater er det opp til debattantene til å finne løsningen på det definerte problemet.

Dermed blir mennesker vi kaller innvandrere til sensasjoner og gjenstand for debatt og diskusjon. Alt med dem er sensasjon. Siden det er sensasjon som styrer det nye mediatankegangen, leter journalister etter sensasjonelle oppslag - ikke etter innsikt, refleksjon eller oppklaringer av myter. Dermed debatteres vold, kriminalitet og kvinnesyn i program etter program, år etter år - uten at verken debattanter eller publikum blir noe klokere.

Både i NRK og TV2 har innvandring en kraft som få andre saker innen vår offentlighet besitter. Via innvandring kan man inkludere seere. Seerne sitter foran TV-skjermene, og i kraften av sin norskhet blir de forvandlet til en homogen masse og ekskluderer det de kaller for innvandrere, ved å inkludere seg selv i det store norske fellesskapet.

For å presentere eller representere virkeligheten, blir det ofte brukt ulike talsmenn. Det er faktisk slik at vi blir fortalt hvordan virkeligheten er av bestemte talsmenn: journalistenes kilder. Dermed er det viktig å være på vakt og vurdere hva slags hensikter ulike personer har ved å fremstille virkeligheten på bestemte måter. Dette kan være politiske eller økonomiske interesser.

For å skape temperatur og debatt i mediene, slipper som regel innvandrermotstandere til. Carl I. Hagen er dermed et fast innslag i debatter om innvandring og deres rolle i det norske samfunnet. Selv om han sjelden har noe nytt å tilføre debatten, blir han trukket frem gang på gang, som en slags legitimert talsmann for dem som har et negativt syn på innvandring.

For mange er Hagen helten - for andre er han skurken - i dramaet som utspiller seg mellom to parter, hvor programlederen står mellom debattantene for å hisse opp stemningen, sette gemyttene i kok og skape spenning og oppmerksomhet rundt de velregisserte hanekampene Det som er sagt, er sagt hundre ganger før, og programleder vet hvilke mennesker som har motstridene nok meninger til at publikum lar seg underholde, når debattantene skyter på hverandre med dårlige og mindre gode argumenter.

Som det er samspill mellom media og politikere - er det også et samspill mellom de ulike mediene og de ulike innslagene. Grunnen til at det er interessant å ta opp innvandring i debattprogrammer på TV, er den voldsomme oppmerksomheten såkalte innvandrersaker får i den samme kanalen og andre norske media.

Til tross for at de fleste journalistiske kommentarer i norske medier forsvarer det såkalte multikulturelle samfunnet, kan vi nesten hver dag lese negative artikler om mennesker med utenlandsk opprinnelse. Utlendinger blir stort sett presentert som et problem for det norske samfunnet, og sjelden som en ressurs, som andre nordmenn oftere blir.

Det ligger i nyhetsmedienes natur å presentere det overraskende og uvanlige. Et knivdrap er derfor langt mer interessant enn at mennesker inviterer hverandre til middag og hjelper pensjonister med innkjøp. Det er knivdrapet som blir til nyhetssak, da det blir vurdert som oppsiktsvekkende. Grunnen til at mediene såpass ofte slår opp voldssaker fra Oslo, er nettopp at de skjer så sjelden. Hadde det vært daglige hendelser, hadde det ikke lenger vært en nyhet.

Også innenfor de enkelte sakene, er det medienes oppgave å trekke frem det som er dramatisk - det vil som oftest si det som er mest tragisk. Ved å oppleve verden - eller deler av denne - kun gjennom mediene, vil man dermed nødvendigvis få et bilde av omverden som er overdrevent dramatisk.

I medier med store overskrifter og raske innslag må i tillegg mye forenkles for at nyhetene skal kunne presenteres på begrenset plass eller innenfor begrenset tid. Uten dybde og refleksjon vil publikum ofte trekke enkle konklusjoner - tegnet i svart og hvitt. Dette passer overens med hvordan høyrepopulstiske partier ønsker å presentere verden.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu viser til at nyhetsopplesere ofte snakker på en lettvint måte om sensitive tema, «uten å ha den minste anelse om vanskeligheten og alvoret i det de snakker om, og det ansvaret de har når de snakker om dette, til tusener av fjernsynstilskuere, uten å forstå at de ikke forstår det.» I følge Bourdieu kan denne skjødesløsheten være med på å skape «fantasibilder, frykt og fobier, eller rett og slett vrangstillinger.»

Ved å legge opp spillet slik at det står mellom oss - nordmenn - og de andre - utlendinger - har mediene ukritisk latt seg forføre av tankegangen om det nasjonalistiske er den viktigste enheten for å analyser samfunnet og bedømme mennesker. Det blir ofte opplyst at gjerningsmenn har en fremmed bakgrunn fra enten Pakistan, Afghanistan eller et annet ikke-europeisk land. Dette er enkle merkelapper, som imidlertid kan stigmatisere et helt lands befolkning. I forbindelse med kriminalitet er utvilsomt alder, status, kjønn og bosted langt viktigere identifikatorer enn hvilken hudfarge eller nasjonalitet lovbryteren tilsynelatende har.

Når det blir fokusert på at det er noen andre - utlendinger - som står for kriminaliteten i Norge i dag, har vi funnet en enkel løsning på problemet. Men det er svært sjelden at det er tid eller interesse i mediene for å diskutere om problemet ligger i det norske samfunnet, og at det er vår mottagelse av utlendinger som ligger til grunn for at enkelte innvandrere havner på kant med loven.

Ved at mediene fratar ansvaret det norske samfunnet har i forhold til innvandrere, forsvarer de samtidig den jevne leser og seer. Dermed fremstår mediene som folkets representanter. På samme måte som mange politikere ønsker å være det samme. Den politiske populismen viser til nettopp denne viljen til å mobilisere folket bak seg - ofte med enkle løsninger, som det er lett å forholde seg til.

Samspillet mellom media-Norge og den politiske populismen har til sammen ført til en bestemt presentasjon av dagens Norge, hvor innvandrere blir forvandlet til en statisk, homogen gruppe med bestemte egenskaper som avviker den normale norske værmåten. Det vil si at dette samspillet er av stor betydning for den ekskluderingsprosessen mange innvandrere opplever i Norge i dag; mange mennesker med en dæsj mer pigment i huden føler seg utestengt - både politisk og kulturelt - fra det norske samfunnet, som er dominert av den pigmentfattige delen av befolkningen.

Det kan imidlertid være problematisk for mediene å ta opp disse problemstillingen, da deres fremstilling av innvandrere er sentral for å vise til de sakene Fremskrittspartiet ønsker å fokusere på. Og norsk politikk hadde - fra et underholdningsperspektiv - vært langt mindre interessant uten Carl I. Hagen og hans kamphaner

Dette innlegget er tidligere trykket som kronikk i Klassekampen og finnes også på sidene til Antirasistisk Senter